ANMELDELSE: G kan ikke snakke. Jo, noen ord kan hun. Døra, pappa, synge. Men hun vet ikke hva orda betyr. Hun sanser alt like sterkt, like svakt; ler med hele kroppen før hun bykser av gårde. På gode dager kan hun dra opp glidelåsen selv. På dårlige dager tar tårene overhånd. G er en voksen kvinne som har levd hele livet under autismens nakkegrep. G er også dattera til han som skriver.

«Eg tenkte på G kvar dag, men eg snakka aldri om henne til andre enn dei næraste», forteller forfatteren. Han bestemmer seg for å skrive om henne.

Tabubelagte tanker

«Syngja» er en dypt personlig roman skrevet i moll. Vaage skisserer opp uforpliktende dager som ung bussjåfør på snirklete vestlandsveier, møtene mellom et forelska par i en kjellerleilighet. Graviditet og fødsel. Den snikende bekymringen over at noe er galt med babyen. Diagnosen. G som våkner midt på natta og stormer leende rundt i huset — foreldrenes reservebatterier på lavbluss: «G tok tida frå oss og innførte ei ny tid». Opplæringen, far og datters mange skogsturer: han legger hånda på stein, trestamme, mose — forklarer navnene. Hun kikker på ham, smiler lurt. Men ingen ord vil komme. Han tenker at det var best om hun var død. For hva slags liv har hun egentlig?

Verdig

Med snauklipte setninger og et språk fullt av spørsmål forsøker Vaage å nærme seg G's verden. Han går mange runder med seg selv på papiret, han er redd han vil utlevere henne, hun som ikke kan lese: «eg veit så lite om henne. Korleis kan eg skriva då?».

Vaage reflekterer rundt sammenhengen mellom orda og verden, diskuterer og problematiserer rollen til den skrivende — tankene hans om skriving bør bli pensum på landets forfatterskoler.

Vaage går tett innpå, nært — det er såre, tabubelagte temaer han pirker i. Likevel innehar boka en helt egen verdighet, takket være det fintfølende poetiske språket. Dette er ikke bare en vakker og skjør roman, det er stor poesi, og Vaage er ordkunstner. En lyrisk klang omslutter sidene. Her er små glimt av lykke: «Morgonen putra og levde rundt oss.»

Lys i språket

«Syngja» forteller om de som er annerledes og de som skal ta vare på dem: om frustrasjonen og utilstrekkeligheten, om arbeidet som aldri tar slutt. Men først og fremst er boka et nydelig portrett av G.

Vaage har et eget lys språket, det er varsomt, prøvende og undrende — som om han vil finne opp et nytt språk for å forsøke å forstå.

«Syngja» er også en påminnelse om hvorfor vi trenger skjønnlitteraturen. Vi kan google oss fram til diagnoser, lese rapporter og fagbøker, men bare forfatteren kan åpne opp språket og lete seg fram til de orda vi ikke finner.