ANMELDELSE: Det sies at det er i krisetid kunsten virkelig blomstrer.

Det er kanskje derfor det har kommet så oppsiktsvekkende mye god litteratur fra Island de siste årene.

Ikke at Bergsveinn Birgissons lille brevroman handler om tiden etter at øya gikk bankerott. Men med sin hyllest til det før-moderne selvbergingssamfunnet er det besk kritikk av kapitalismen.

Den smale lille romanen er lagt til tiden rundt annen verdenskrig, og lagt i hendene på en aldrende sauebonde. Han får endelig satt seg til for å svare på brevet fra elskerinnen Helga. Det kom mange år tidligere, da hun flyttet til Rekjavik, og ville ha ham med. Han  våget ikke. Det var ikke fordi han ikke elsket henne. Tvert om.  

Brevet er en nydelig kjærlighetserklæring — nærmest en hymne.

Og med tanke på den store erotisk vekkelsen som har hjemsøkt vårt land: Tiltross for at boka tildels er blottet for seksuelle scener, så er dette virkelig erotisk litteratur. Språket sitrer av begjær. Uforløst begjær - og lengsel.

«Eg sansa ikkje verda i seg sjølv, men berre deg i verdsens former», skriver han i en av de mange passasjene der han nærmest erotiserer naturen.  

Hamsunsk anti-modernisme

I likhet med landsmannen Jón Kalmar Stefánsson synes Birgisson inspirert av Knut Hamsun og hans antimodernisme. Årsaken til at sauebonden ofret sin store kjærlighet var frykten for Rekjavik. For storbyen der menneskene mister seg selv, fordi «menneskesamfunn er som eple. Di større, di mindre smak.» Brevet er også en hyllest til den gamle tids mennesker. Til Gisle og Sigrid på det avsidesliggende stedet, som «spottegaukene kallar nordanfor kniv og gaffel.» Til gårdene som forsvinner når menneskene dør ut. Igjen er bare «havgula i grøne strå og minne om menneske.» 

Oversetteren Johannes Gjerdåker har gjort en fantastisk jobb. Boka flommer over av de vakreste og mest selsomme ny-gammelnorske vendinger — like poetisk som boka selv.  

«Svar på brev frå Helga» ble skrevet i 2010, rost opp i skyene av kritikere og lesere, og nominert til Nordisk Råds Litteraturpris. Det selsomme er at forfatteren selv har bodd i Bergen de siste årene. Hvorfor i all verden har vi verken hørt om boka eller mannen, før brødrene Knausgård og Pelikan forlag skjønte at dette lille mesterverket måtte oversettes.