ANMELDELSE: Noen venner kjenner hverandre så godt at de vet hvordan den andre puster om natta. Sånn er det med Jim og Tommy i Per Pettersons nye roman «Jeg nekter». Som voksen tenker Tommy tilbake på alle gangene han «lå over på rommet til Jim ved siden av han i senga, og den gikk så stille for seg den pustinga, at du trudde han var død og måtte lene deg over for å forsikre deg om at det ikke var tilfelle.»


Tommys minne forteller om nærhet, forbindelse og trygghet - varme kropper, jevnt åndedrett. Men også om redsel, fravær og forsvinning. Det kunne samtidig vært en oppsummering av «Jeg nekter»: En vakker og trist og barmhjertig og ubønnhørlig tekst som ikke er like perfekt gjennom hele, men som likevel bekrefter Per Pettersons status som en av Norges aller, aller beste romanforfattere i dag.


«Jeg nekter» er en roman om vennskap. Eller kanskje heller om fellesskap: Om de forskjellige skjøre og seige nettverkene - vennskap, slektskap, naboskap, ekteskap - som stenger oss inne, holder oss oppe, forteller oss hvem vi er. Likevel er alle hovedpersonene her alene i verden når vi treffer dem. Fra et nåtids-punkt i 2006 ser Jimmy, Tommy og Tommys søster Siri tilbake på det som en gang forbandt dem.


Samtidig gir Petterson ordet til enkelte andre nøkkelfigurer, i en roman bygd opp av korte, separate fortellersekvenser.


Slik tematiserer «Jeg nekter» ikke bare forholdet mellom fortid og nåtid, som så ofte hos Petterson - men også spenningen mellom forskjellige perspektiver på fortida, i en bok som er eksplisitt flerstemmig på en måte Petterson sjelden har vært før.


Per Pettersons internasjonale gjennombrudd de siste åra er nok blitt hjulpet av at han skriver innenfor en korthogd realistisk fortellertradisjon som etter hvert er blitt en slags standardstil både i den norske og den angloamerikanske litteraturen.


Å lese Per Petterson er likevel å bli minnet om forskjellen på mestring og helt middelmådighet.


Med stillferdig selvfølgelighet omdanner nordmannen alle verdens tilfeldigheter til litteratur: bilturer på Romerike, kjøpesentre i Lillestrøm, forsovelser på sofaen. I den sikre og store skjønnheten i språket ligger det et løfte om forsoning som gjør forvirringen og sorgen i hovedpersonenes liv desto vanskeligere å bære for oss som leser.


Riktignok oppleves romanmaskineriet i overkant konstruert enkelte steder, når Petterson vil knytte alle tråder sammen. «Jeg nekter» er likevel blitt ei bok du trygt kan gi bort til vennene dine til jul. Og særlig til dem du en gang har hørt puste i mørket ved siden av deg.