Jeg er en skilt kvinne på 52 år som var gift i 28 år med samme mann. Vi hadde et turbulent forhold, med en del vold fra mann/far, men også gode perioder der vi var lykkelige som familie. Vi tilhørte en kristen menighet som var en såkalt frimenighet, der familieliv ble nedprioritert og livet i menigheten fikk all oppmerksomhet.

Jeg fikk tre barn med min daværende mann, to gutter og en jente som alle er voksne idag. Min yngste sønn på 26 år røyker hasj og har gjort det i mange år, cirka fra han var 18 år. Han har vært innlagt to ganger til avvenning fordi rusen har tatt overhånd i livet hans. Han hoppet av videregående skole og har hatt en del strøjobber, og fikk en lærlingplass som han plutselig sa opp.

Han er egentlig en fantastisk gutt som har kommet i et fryktelig uføre, og jeg som mor trenger sårt råd om hvordan jeg skal «håndtere» problemet. Han er i dag uten jobb, sitter mye og røyker hasj, og blir irritert når jeg nevner dette med å begynne å jobbe igjen. Han er egentlig frisk, bortsett fra noe sosial angst han får av hasjen, og jeg som mor ser min egen sønn ødelegge sitt eget liv uten å kunne gjøre noen ting med det.

Jeg har vært til samtaler med rustjenesten her i byen sammen med min sønn (hans og mitt ønske), og jeg har virkelig prøvd alt for å påvirke uten å være påtrengende. Jeg har bedt ham på middag innimellom, og jeg og hans to søsken prøver virkelig å oppmuntre ham.

Sønnen min har få venner utenom rusmiljøet sitt (hasj, ikke heroin), men han har i hvert fall én god venn som besøker ham av og til.

Jeg er selv i full jobb, og bor i en leilighet ganske nær ham og de to andre søskenene. Far er lite inne i bildet, og har vel egentlig tatt avstand fra «problemene» etter skilsmissen - han har giftet seg på nytt og flyttet til en annen by. Jeg og eks-mannen min har ikke kontakt, fordi han ikke vil det, siden det var jeg som valgte skilsmisse.

Kjære Jesper, har du noe råd å gi en fortvilet, men likevel ressurssterk mor?

Det er kjempevanskelig å være fanget og sitte fast, slik både du og din sønn gjør. Dere er begge klar over at det livet han lever langt fra er optimalt, og likevel er han for påvirket av mange års hasjmisbruk til å ta de nødvendige avgjørelsene. Du står ulykkelig på sidelinja og kan egentlig ikke gjøre noe. Du har allerede gjort at det man kan foreslå for en mor i din situasjon - uten resultat.

Jeg forstår av brevet ditt at du prøver å være diskret i dine forsøk på å motivere ham, men han vet selvfølgelig godt hva din dagsorden er. Når jeg leser din skisse av livet hans fram til i dag, er det to ord som trer fram: ensom og selvdestruktiv.

Han er vokst opp i en familie hvor hans maskuline forbilde var voldelig og destruktiv, hvor han ikke kunne hjelpe eller beskytte moren sin, og som samtidig levde under en ideologi som forsøkte å erstatte kjernefamilien med et større religiøst fellesskap. Jeg gjetter på at han enten er mer følsom enn sine søsken, eller at han ligner deg - eller kanskje begge deler?

Den gode nyheten er at ditt forhold til ham har overlevd relativt uskadet - mest takket være din respekt for ham og hans grenser. Og her ligger det et stort håp. Hvis du vil utnytte dette håpet, må du gjøre to ting som kan vise seg å bli veldig vanskelige.

For det første må du gi opp håpet eller ambisjonen om å hjelpe ham - det vil si med deg i hjelperrollen og ham i klientrollen. Det vil aldri lykkes!

Se på ham og erkjenn at han er som han er, og elsk ham som den han er selv om han kanskje ikke endrer atferd og livsholdning. Når du merker at dette er mulig for deg, kan du ta det neste skrittet. Det krever at du har mot til å være sårbar sammen med ham. Det gjør du best med følgende invitasjon:

«Vårt liv som familie har nå kommet så langt av gårde at jeg trenger å tenke gjennom det, og det kan jeg ikke gjøre alene. Jeg vil gjerne at du skal hjelpe meg, og bare høre på meg mens jeg tenker høyt. Vil du gjøre det for meg?».

Denne invitasjonen vil han helt sikkert si ja til. Han vil si ja, fordi han dermed endelig får muligheten til å hjelpe deg og dermed spille en verdifull rolle i livet ditt (i motsetning til å alltid være en belastning) - og fordi han selv spekulerer mye på sin egen oppvekst uten å komme noen vei.

Jeg vil foreslå at dere avtaler en rekke samtaler over de neste 2-3 månedene. Da vil han antakelig få lyst til å snakke om oppveksten og sine opplevelser, og dere kan gjerne strukturere det litt, slik at du erindrer og reflekterer først, og så er det hans tur. På denne måten vil dere for første gang oppleve noen helt likeverdige samtaler, hvor begges behov får den nødvendige plassen. Det er mulig at du ikke føler noe behov for å gå gjennom denne prosessen for din egen skyld, men du vil fort oppdage at du faktisk har hatt et slikt behov lenge, og samtidig blir han også fri til å ta vare på sine behov.

De to grunntemaene - selvdestruksjon og ensomhet - har dere felles, selv om det er på hver deres måte. Og der ligger håpet om at din prosess kan inspirere livet hans. I stedet for gode råd, formaninger og moralsk overlegenhet får han for første gang en rollemodell som han ikke kan unngå å bli inspirert av. Nøyaktig hva det vil inspirere ham til, kan ingen vite. Hvis vi ser på livet hans fram til nå, tyder mye på at han ikke umiddelbart har tilgang til den samme styrken som gjorde det mulig for deg å «ta deg selv i nakken», avvise volden, bli skilt og så videre. Men hvem vet? Kanskje ligger den skjult i ham?

En stor del av din styrke kom fra at du måtte ta vare på barna dine, også. Han har bare seg selv. Samtidig er det vanskelig for ham å finne mening med livet og tro på at han har rett til et bedre liv. Jeg er sikker på at du kjenner disse følelsene og tankene fra deg selv, og dermed kan dine refleksjoner over livet ditt før skilsmissen være til inspirasjon for ham.

Da han var barn, gjorde du alt du kunne for å beskytte ham, men du lykkes ikke. Nå har dere en mulighet til å finne et nytt fellesskap basert på åpenhet, mot og sårbarhet. Hvis du griper den, vil det helt sikkert berike livet ditt, og dermed gir du sønnen din en enestående gave som ingen andre kan gi ham.•

jesper.juul@dagbladet.no