Det er på tide å kvitte seg med de historiske restene av de privilegiene kirken har hatt i norsk skole.

Tips oss 2400
Jens Brun-Pedersen.

Jens Brun-Pedersen.

Følg oss på Twitter
I kjølvannet av debatten om bønnerom på skoler minner flere politikere oss om at skolen er en kunnskapsinstitusjon. Noen muslimer sier bønn kan framføres uten egne rom og forteller oss at de fleste muslimske land ikke har bønnerom i skolene. Elefanten i skolerommet omtales derimot ikke av debattanter.

Vi er noen som i årevis har mast om at det er forskjell på å lære om og få opplæring i. Når nå endelig skolen blir omtalt som kunnskapsinstitusjon er spørsmålet hvorfor skoler over hele landet fremdeles samarbeider med Den norske kirke om invitasjoner til gudstjeneste i skoletida? Fritaksretten tvinger både elever og foreldre til å eksponere livssynstilhørighet ved ikke å delta i skolegudstjenester. Historier om stigmatisering av gjenværende elever mens den store flokken drar av gårde til kirken, er mange.

Mange muslimer advarer mot bønnerom på offentlige skoler fordi de frykter press mot enkeltelever. De kan bli oppfattet som dårlige muslimer dersom de ikke oppsøker bønnerommet. Samme press forekommer også når skolen organiserer gudstjenester. Mange elever som ikke anser seg som kristne drar ofte i følge med flertallet i frykt for å skille seg ut.

Det er på tide å kvitte seg med de historiske restene av de privilegiene kirken har hatt i norsk skole. «Aktiviteter som er egnet til å påvirke til annen tro» bør unngås, som det heter i Strasbourg-dommen mot Norge i forbindelse med religionsfaget KRL. Mangfoldet og behovet for likebehandling gjør at tiden er overmoden for enkle kjøreregler for religion i skolen. Den offentlige skolen bør være konfesjonsfri og inkluderende. Den bør ikke bidra til splittelse ved aktivt å støtte religionsutøvelse i skoletida. Selvsagt skal skolen samtidig ikke hindre enkeltelever i å be, verken for maten eller til Allah.

Om politikere tar mot til seg og sier som de gjør om religionsfaget RLE, at forkynnelse ikke skal forekomme i noen deler av skoletida - og ordningen med skolegudstjenester må opphøre, vil mantraet om den kristne arven komme fra sedvanlig hold. Arven skal våre barn lære om, men ikke få opplæring i via gudstjenester. Undervisning om arven bør, som den europeiske domstolen sier om obligatorisk religionsundervisning, «være objektiv, kritisk og pluralistisk».

Dersom vi hadde tatt skikkelig vare på den kristne kulturarven hadde vi ikke hatt parlamentarisme her i landet, kvinnene ville fremdeles servert kaffe i kirken mens mennene bestemte - og noen barn rundt oss ville fremdeles bli kalt «uekte». Heldigvis er verken arv eller tradisjoner konstante størrelser.
John Arne Markussen

Velkommen til debatt
Tusen takk for at du ønsker å delta i vårt kommentarfelt.
Vi holder imidlertid nå stengt. Dette gjør vi for at moderatorene våre skal kunne ha raskere responstid i debattfeltenes åpningstid.
Åpningstiden er hverdager fra 10:00 til 20:00.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør