FILM: Etter to stykk «Taken» kan vi slå fast én sak: Liam Neeson vil aldri bli æresborger av Albania. Til sammen har han likvidert såpass mange fiktive gangstere i treningsdrakt eller utrendy skinnjakker at vi bare kan håpe at ingen virkelige albanere tar det personlig. Skal vi tro på franskmennene bak «Taken»-filmene, er albanere forpliktet til blodhevn og villige til å ofre en rekke sønner for å hevne sønnene som ble drept av Liam Neeson i ett år tidligere.

Vil de blodtørstige, stort sett navnløse albanerne få sin hevn i «Taken 2»? Dét hadde vært noe: gangstere som ser fotballkamp på svart-hvitt-TV i et skittent bakrom i en sliten del av Istanbul torturerer i hjel vår mann, en tidligere CIA-superagent, en omsorgsfull far med «a very particular set of skills» som rensker verden for onde menn? Jeg kan avsløre at det ikke vil skje i «Taken 2», som ellers byr på nok av usannsynligheter.

Overfladisk

Det var aldri meningen at «Taken» skulle bli en stor suksess. Mot alles formodning spilte den inn det tidobbelte av budsjettet på 26 millioner dollar og produsent Luc Besson kunne glede seg over et lykketreff for fransk b-film. Denne gangen er budsjettet tredoblet og handlingen forflyttet til Istanbul, der gangsterboss Murad fra Albania er ute etter hevn for sin sønn Marko. Alle andre er statister som kan forventes å bli drept av Bryan Mills (Neeson). Tyrkisk politi er såvidt innom og får smadret et dusin av sine biler og vi ser i forbifarten at høytstående embetsmenn mottar penger. Turistreklamen for Istanbul kunne vært bedre og det er i grunnen en smule underlig at man har fått tillatelse fra myndighetene til å filme, så dårlig som forholdet er mellom Frankrike og Tyrkia på grunn av debatten rundt folkemordet på armenerne.

Uoppfinnsomt

«Taken» (2008) var en relativt spekulativ hevnorgie med et voldsomt driv. Jeg har sett den to ganger og kan sikkert se den igjen på en hjernetom søndag. Oppfølgeren, derimot, frister ikke til gjensyn. I «Taken» var fienden onde menn som  kidnappet jenter og solgte dem til prostitusjon. Jeg heiet på Neeson og syntes han var i sin fulle rett til å si: «I'll tear down the Eiffel Tower if I have to.»

Oppfølgeren virker mye mer tvungen. Man koker opp suppa på nytt, med mor og datter i forutsigbar fare. Dessuten er albanerne fortsatt like stereotype og deres eneste egenskap er å være forblindet av hevnlyst. Fransk action med pappfigurer - man kan bli lei av dét, også. Likevel blir det spennende i midtpartiet, med datteren Kim (Maggie Grace) i handlekraftig samarbeid med myndige Neeson. Synd at resten er laget på autopilot.