FILM: Hypnose er det kanskje ikke. Men en god thriller skal klare å fengsle deg slik at du nesten tror du lever i filmens verden, få deg til å glemme virkeligheten utenfor og se gjennom skjelvendefingre når morderen sniker seg gjennom en uskyldig utseende stue.


Da kan det ikke være for mange lugginger og lyter underveis. Men usannsynlighetene yngler i «Hypnotisøren». Hvorfor får en forgiftet pasient rive av seg gummislangene og forlate sykehuset uten videre? Hvorfor får et ung jente mumle halvkvedede viser om noen som er ute etter henne, uten at politiet som beskytter henne ber henne forklare nærmere hvem hun mener? Hvorfor våkner ikke sovende mennesker av å bli stukket med sprøyte?

Slurvefeil

Når det blir mange slike slurvefeil, blir de som en bisverm rundt hodet. Det blir vanskelig å være investert i det regissør Lasse Hallström vil du skal være investert i: Historien om et blodig drap på en familie i Stockholm, om den demonstrativt single og arbeidsnarkomane politimannen Jonna (Tobias Zillacus), som spiser takeaway i bilen mens han grubler over sakens detaljer, og om den plagede hypnotisøren Erik (Mikael Persbrandt), som halvhjertet forsøker å lappe sammen ekteskapet med kona (Lena Olin). Han vekker morderens oppmerksomhet når han forsøker å nå frem til den komatøse tenåringssønnen til den myrdede familien.

Utsøkt elendig

I begynnelsen er «Hypnotisøren» riktig lovende. Den Hollywood-erfarne Hallström polerer bildene fra et vinterlig Stockholm uten å pynte for mye på dem, og bygger opp fine jeg-lurer-på-hva-som-er-rundt-hjørnet-scener. Hovedpersonene tegnes med raske, effektive skissestreker, og kommunikasjonen mellom Persbrandt og Olin er utsøkt elendig. Men utviklingen og oppklaringen av saken er utilfredsstillende, og virker preget av påfunn og dårlig planlegging.

Det var ekteparet Alexandra og Alexander Ahndoril som befant seg bak pseudonymet Lars Kepler, navnet som stod på forsiden av «Hypnotisøren», som var en kolossal bestselger i Sverige i 2009. Kanskje er det drakampen mellom to forfattere som er skyld i de dårlige valgene underveis. For det er grunn til å forvente å bli hensatt til mer av en transe enn dette når man hengir seg til en thriller.