ANMELDELSE: I strømmen av 22. juli-bøker har Aage Borchgrevinks varslede portrett av drapsmannen skapt store forventninger. Ikke bare på grunn av forfatterens mange meritter, men også fordi han selv er vestkantgutt med beslektet oppvekst. Og boka innfrir i stor grad.

Han har fått tak i stemor Tove, han har snakket med voksne fra øya og han har «egne» redningsmenn fra campingplassen - altså andre enn dem som allerede finnes i bokform. Han har også egne ofre og overlevende. Deres historier er for det meste kjent, men Borchgrevinks sikre språkføring løfter dem.

Psykologiserende

Mer interessant er det at han har kommet innpå folk fra morderens oppvekst, fra taggemiljø og Tåsen-fester. Bokas sentrale arbeid er en intenst psykologiserende tolkning av drapsmannens liv, lest opp mot psykiatrirapporter og manifestet.

Borchgrevink framkaller en hardt skadet gutt som har utviklet sadistiske trekk og et driv mot selvdestruksjon.

Det gjøres poeng av at han forestiller seg å kastrere seg selv, for å bli «al-Qaidas evnukk». Det er grotesk og gripende, og dypt tragisk.

Nådeløst morsportrett

Bildet av moren er rystende, selv om det er nokså vagt. Det gis ikke formildende trekk. Hun kommer aldri til orde annet enn i sparsomme sitater fra rapportene. At et menneske kan beskrives slik interne rapporter, i rettsdokumenter og gjerne også i forbryterens eget manifest, er naturlig og sikkert også nødvendig.

Men å utlevere henne på denne nådeløse måten i en kommersiell bok, er usedvanlig drøy kost. Man merker en viss indignasjon hos forfatteren, der han skriver fra livets solside. Morens havari blir en skam. Det er ubehagelig. Vi burde fått rom for nåde.

Dyp analyse

I andre partier gjør han en fin jobb med klare, dype analyser. Morderens karriere i ungdomsmiljøene og utviklingen av avatar-personligheten er glimrende framstilt. Dataspillenes oppbygging og dynamikk blir kyndig belyst, ikke minst det sosiale spillet som foregår mellom ulike avatarer i «laug».

Ett stort hull

Men det er ett stort hull i fortolkningene. Et av skrytebildene drapsmannen la ut på facebook viste ham i frimurer-drakt. For ordensbrødrene hans var det lite hyggelig å få en sånn figur knyttet til seg, og hans karriere ble minimalisert av dem. Han var nesten ikke med, liksom.

Men han var jo innvotert og må ha gjennomgått en eller flere gradsinnvielser i «lauget». Hvor mange? Hva slags løfter avga han? Frimureriet benytter seg i omfattende grad av ridder- og templar-terminologi, som jo er sentralt også hos morderen. Er det ingen kontaktpunkter?

Dette hopper Borchgrevink over i sin ellers glimrende kartlegging.