Gutten min er fire år. Pappaen hans og jeg skilte lag for to år siden, det var udramatisk og vi har et godt samarbeid. Etter bruddet fortsatte sønnen min i samme barnehage (på småbarnsavdelingen) selv om vi flyttet, fordi vi ikke fikk overføring av barnehageplass før det hadde gått over et halvt år. Nå er det ett år siden han begynte i sin nåværende barnehage, på storebarnsavdelingen.

I sin forrige barnehage var han trygg, likt og sett av både barn og voksne. Gledet seg til å gå i barnehagen, og ville ikke hjem ved dagens slutt. I den nye barnehagen, derimot, brukte han tid på å finne seg til rette, og virket utrygg. Jeg tenkte at det jo er helt naturlig i hans situasjon (mamma og pappa flytter fra hverandre, han bytter hjemsted og så barnehage med bare nye barn og voksne), og bestemte meg for å se det hele an.

Den forrige barnehagen hans var jeg superfornøyd med, og jeg følte meg trygg på at han fikk god, varm og ekte omsorg. Den nye er jeg litt mer usikker på, og har egentlig vært det helt siden starten. Jeg klarer ikke helt å sette ord på det, men rent intuitivt føles det pedagogiske opplegget «riktig» med hensyn til rammeplanen, men jeg ser ikke skikkelig nærhet og omsorg hos personalet, hvis du forstår?

Uansett, etter hvert gikk ting litt bedre. Det har kommet små drypp fra ham om at han ikke har noen å leke med og at han ikke vil i barnehagen, men ellers har det virket som det har gått seg til mer og mer. Jeg kan jo legge til at han er en litt lukket type. Hvis han synes noe er vanskelig, svarer han nesten aldri på direkte spørsmål. Noen ganger lar jeg det være med det, og sier at det er helt ok at han ikke vil fortelle, mens andre ganger graver jeg litt mer. Da er det ofte sånn at jeg må si hva jeg tror det er, og så kan han si ja eller nei til det. Dette fungerer fint. Tror jeg, i hvert fall.

Men så har han hatt lang sommerferie (mer eller mindre ni uker), og nå ser jeg at han har det vanskelig igjen. I barnehagen i dag fikk jeg bekreftet dette. Pedagogisk leder på avdelingen var enig i at det var litt sånn «tilbake til start», og den utryggheten vi så for et år siden. Hun sa at han har vanskelig for å bli med i leken, ikke når rammene er klare, men når det er frilek. Hun mener at han fungerer bedre sammen med voksne enn med barn, noe som sikkert kan stemme. Han er enebarn, og jeg har alltid behandlet ham som ganske voksen (på godt og vondt, ser jeg jo nå). Han er veldig sterk verbalt, og kan virke veslevoksen og filosofisk.

Hun fortalte videre at om han spurte noen om å få være med i lek, og de svarte «nei», trakk han seg unna. Etterpå tenkte jeg: «Er det et problem? Det ville jo jeg også gjort». Hun sa at de voksne hadde forsøkt ulike innfallsvinkler uten at det gjorde saken bedre. Og selv om jeg ble glad for at de «ser» hva han baler med, så klarer jeg ikke fri meg fra tanken om at de legger ansvaret på sønnen min for dette.

Når det er sagt: Han har alltid lekt med noen når jeg kommer og henter ham. Når jeg leverer ham om morgenen, ser jeg imidlertid at han blir utrygg, særlig hvis personalet på hans avdeling ennå ikke er kommet, og han må leke på fellesarealene.

Han er ikke egentlig en sjenert gutt, i mange sosiale situasjoner går han rett på, men det er veldig situasjonsavhengig. Han likner nok en del på meg; når han føler seg trygg og akseptert, så blomstrer han og er veldig sjarmerende, men hvis han føler seg avvist, trekker han seg raskt unna. Han har ikke kontakt med barn fra barnehagen i fritida, vi bor et lite stykke unna, men leker fint med barna i nærområdet her. I sommer har han flere ganger vært ute i gata uten meg, og jeg hører at han leker fint med de andre barna (som er to-seks år eldre enn ham). Han kan tøffe seg litt innimellom, men ellers virkelig elsker han å leke med andre barn.

For øvrig er han for tiden veldig opptatt av å være best og smartest og raskest på stort sett alle arenaer. Han sier for eksempel «jeg er smartere enn læreren du hadde på skolen», må alltid vinne når vi løper om kapp (de gangene jeg vinner, sier han likevel at han vant, og blir rasende om jeg påpeker at det er feil), og eksploderer om han taper i brettspill. Jeg vet ikke om det har noen relevans i denne sammenhengen, men det er en av de tingene jeg opplever som et uttrykk for at noe er ugreit.

Dette ble litt rotete fortalt, ser jeg, men jeg synes det er vanskelig å vite hva som er relevant for deg å vite. Uansett, det jeg lurer på er: Bør jeg gjøre noe med situasjonen i barnehagen? Magefølelsen min sier at jeg bør være litt mer «på dem», og kreve at de går skikkelig inn i dette før det utvikler seg til å bli en ond og ødeleggende sirkel. Eller burde jeg la gutten min prøve å finne ut av dette selv? Jeg ser jo at en del lærdom kommer gjennom erfaring (og at jeg selvfølgelig ikke kan skjerme ham fra alt som er vondt i dette livet), men jeg synes det er et tungt ansvar å legge på små skuldre som bare så vidt har fylt fire år.

Eller hva tenker du?

Det første jeg tenker, er at sønnen din har klart seg gjennom mange store forandringer på kort tid, og med stor livskompetanse - og det har du en del av æren for. Hvis jeg var deg, ville jeg funnet en mulighet til å feire dette om ikke så lenge. Lag livretten hans eller inviter ham på et godt måltid i byen, og benytt anledningen til å fortelle ham hvor mye han har kjempet og hvor fint han har klart seg gjennom det hele. Det kan gjerne bli litt høytidelig! Denne anerkjennelsen gagner ham mye mer enn bekymringene dine.

Det betyr ikke at jeg ikke forstår bekymringene dine, men det er ikke mye du kan gjøre. Barnehager er, på tross av liktlydende rammeplaner, veldig forskjellige. Og du kan godt ha rett i at denne barnehagen er mindre hjertevarm enn den første. Dette avhenger først og fremst av lederen, og det må alle parter prøve å leve med. Man kan ikke instruere voksne mennesker i å være hjertelige, og som enslig mor er du nesten dømt til å tape hvis du tar opp temaet med personalet eller lederen. Da vil du fort få egenskaper som «pysete», «romantisk», «overbeskyttende» og liknende klistret på deg, og det kommer det ikke noe konstruktivt ut av.

Sønnen din er en intelligent, filosofisk type som kommer til å finne sin egen vei - så lenge han vet at du «ser» ham og er klar til å levere den varmen og omsorgen han kanskje ikke får nok av i barnehagen. Hvis du klarer å slå deg til ro med dette, kan det være en god idé å be om et møte med lederen og en av de andre medarbeiderne, hvor begge parter kan beskrive hvordan de ser og opplever sønnen din.

Målet med dette er ikke å finne eller løse problemer, men helt enkelt å konstatere hvor forskjellig dere opplever ham. Det vil alltid være små og store forskjeller, og det er ikke noe problem i seg selv. Problemet oppstår først når det oppstår en maktkamp mellom personalet og foreldrene om retten til å definere «sannheten» om ham. Den er det nemlig ingen som kjenner, bortsett fra ham selv. Jeg skulle ønske at førskolelærerne fikk gjentatt dette som et daglig mantra gjennom hele utdannelsen deres: Når to voksne snakker om det samme barnet, snakker de alltid om to forskjellige barn - nemlig det barnet de ser på hver sin måte!

Ingen kjenner sannheten, men to oppfatninger har en bedre mulighet til å komme tett på sannheten enn bare én.•

jesper.juul@dagbladet.no