Joanne Kathleen Rowling (47), forfatter av «Harry Potter»-bøkene og Storbritannias rikeste kvinne, krisemaksimerer.

-  Vet du hva? Det verste som kan skje er at alle sier «det der var fryktelig, hun burde ha holdt seg til å skrive barnebøker». Og det kan jeg takle.

Det omverdenen kanskje vil mislike, eller kanskje ikke, er «Den tomme stolen». Boka er Rowlings første voksenroman, og lanseres i disse dager etter en hysj-hysj-prosess uten like. Til tross for at teksten ble strengt bevoktet av Rowlings forlag, dryppet detaljene ut. Det skulle være både heroinmisbruk og prostitusjon i romanen. Trollmannsskolen Galtvort virker veldig langt borte.

At Rowling skriver om dem som lever nederst på Storbritannias bratte sosiale rangstige, er kanskje ikke så rart. Historien om hvordan hun skrev den første boka om tenåringstrollmannen Harry Potter på kafé i Edinburgh, som pengelens alenemor i 1995, er blitt berømt. 450 millioner solgte bøker seinere blir ei bok med navnet hennes på gitt ut i et førsteopplag på to millioner - og møtt med ganske andre forventninger. Men Rowling insisterer på at hun ikke bryr seg om hvor godt «Den tomme stolen» selger.

-  Jeg er ikke blasert, men jeg føler meg helt koblet fra den typen forventninger.

Kanskje vil hun likevel bevise noe, rent kunstnerisk? Enkelte kritikere snøftet av «Harry Potter»-bøkenes litterære verdi.

-  Jeg satte meg virkelig ikke ned og tenkte at «nå skal jeg vise dem hva jeg kan». Jeg tror ikke jeg ville klare å skrive en roman med dét som motivasjon.

Likevel er det tydelig at forfatteren - en til vanlig tilbakeholden person som sjelden viser seg offentlig, men som møter opp til intervjuet i lobbyen på et beskjedent hotell i Edinburgh og snakker så høyt og livlig at markedsføreren hennes blir skvetten og ber henne dempe stemmen («Jeg kan da ikke være lidenskapelig og hviske», innvender hun) - blir oppriktig glad når jeg sier at jeg elsket boka.

-  Å kjære vene! Jeg blir så glad! Det er så fantastisk å høre! Tusen takk! Du har gjort meg så lykkelig.

Lykkelige er de knapt, de frynsete hovedpersonene i «Den tomme stolen». Historien begynner med at en soknerådsrepresentant i den idylliske landsbyen Pagford blir drept. Det utløser et skred av lokalpolitisk dramatikk som også omfatter Terri Weedon, prostituert, narkoman og overgrepsoffer, som forsøker å holde seg nykter slik at myndighetene ikke skal sette den tre år gamle sønnen i fosterhjem.

-  Jeg er interessert i den driven, den iveren etter å dømme, som er så utbredt i samfunnet vårt, sier Rowling.

-  Alle kjenner til de deilige ilingene som kommer av å fordømme andre, og i det korte løp er det en riktig så tilfredsstillende ting å gjøre.

Men det krever også at man lukker øynene for redsler som dem Weedon-familien i boka har gått gjennom. Boka er en satire over elitene som tror de vet hva som er best for alle andre.

-  Hvor mange av oss er i stand til å se utover vår egen personlige erfaring? Så mange mennesker, og helt klart noen av dem som sitter i regjeringer, sier: «Dette fungerte for meg» eller «Dette var slik faren min gjorde det». Disse platte munnhellene. Tanken på at andre mennesker kan ha hatt så forskjellige liv at valgene deres og meningene deres er helt annerledes fra dine egne, synes å unnslippe mange ellers intelligente mennesker. De snakker om de fattige som om de var en homogen grøt.

Rowlings eldste barn Jessica, hun som var barnet i barnevogna da forfatteren skrev den første «Harry Potter»-boka, er nå nitten år gammel. Men det var ikke datteren eller vennene hennes som sto modell for tenåringene i «Den tomme stolen».

-  Jeg har ikke utlevert dem, jeg har utlevert mine egne venner. Jeg husker veldig godt hvordan det var å være tenåring, og det var ikke noen lykkelig periode i livet mitt.

Rowling og familien bodde på et lite sted ikke så ulikt romanens Pagford. Moren hennes fikk diagnosen multippel sklerose (MS) da datteren var femten.

-  Men det dreide seg ikke bare om dét, selv om det preget meg sterkt. Jeg tror bare ikke jeg var så flink til å være ung.

Joanne og søsteren Dianne hadde et vanskelig forhold til faren, og Rowling «kunne ikke komme seg vekk fort nok». Hun studerte fransk og klassisk filologi ved Universitetet i Exeter, begynte å jobbe for Amnesty i London, mistet moren da hun var 25 og dro utenlands for å undervise i engelsk. Hun kom tilbake til Storbritannia 28 år gammel, med en seks måneder gammel datter, etter et kort og katastrofalt ekteskap med en portugisisk journalist. Da hun flyttet til Edinburgh for å bo i nærheten av søsteren, var hun blakk, deprimert og suicidal. Hun levde på trygd mens hun skrev ferdig den første «Harry Potter»-boka. Etter en rekke avslag fikk hun tjue tusen kroner for manuset av forlaget Bloomsbury. Forleggeren rådet henne til å finne en ny lærerjobb, ettersom utsiktene til å leve av å skrive barnebøker var dårlige.

I en dokumentarfilm fra 2007 ser hun fremdeles vaktsom og anspent ut, selv om hun er blitt nesten ufattelig rik og berømt.

-  Det var en slags forsinkelse i reaksjonene mine, sier Rowling nå.

-  I flere år følte jeg at jeg var på en psykisk tredemølle. Jeg forsøkte å holde tritt med meg selv. Alt forandret seg, det gikk så fort og var så rart. Jeg kjente ingen som hadde vært en offentlig person. Jeg kjente ingen - ingen - jeg kunne gå til og spørre: «Hva gjør man egentlig?».

Også den plutselige rikdommen var krevende å forholde seg til.

-  Jeg forventet ikke utfordringene som følger med. Jeg er så takknemlig for alt som har skjedd, så dette er ikke sutring, men jeg ble overrasket over presset, over å bli bombardert med forespørsler om penger. Jeg følte at jeg måtte løse alle andres problemer. Det var overveldende. Og jeg var redd for å gjøre alt galt.

Hun var ubekvem med forretningssiden av forfatterskapet, og påpasselig med å beholde kontrollen. Sa nei til McDonalds da de ville selge «Harry Potter»-Happy Meals.

-  Det er så kjedelig. Iblant spør jeg meg selv om jeg burde være mer diplomatisk. Men nei, jeg bryr meg virkelig ikke. Det er ingenting ved forretningene som jeg ikke ville gitt opp på et sekund for å få noen timer mer til å skrive. Det høres skrekkelig utakknemlig ut, for dette har brakt meg kolossalt mye penger, og jeg er veldig glad for det. Men det interesserer meg ikke. Jeg har hatt mange muligheter til å tjene enda mer penger, og jeg har takket nei.

Hun hater møter.

-  Med en gang du har tjent masse penger, vil menneskene rundt deg ha massevis av ideer om hvordan du kan tjene enda mer, og bli skuffet om du ikke griper hver eneste mulighet til å bli enda rikere.

Utfordringene med den plutselige suksessen ble taklet gjennom terapi, og gjennom forholdet til ektemann nummer to, Neil Murray, som hun giftet seg med i 2001. De har en sønn på ni år og en datter på elleve.

-  Da jeg møtte Neil, var det som om han gikk inn i alt sammen med meg. Han forandret livet mitt. Men før det, da jeg var alene med alt sammen, og med et lite barn, var det ... vanskelig.

Én eneste gang har hun forkledd seg for å gå rundt i byen uten å bli gjenkjent. Det var da hun skulle kjøpe brudekjole.

-  Jeg ville bare gifte meg med Neil uten at det skulle skje noe tull.

Men hun sier ikke hva forkledningen var.

-  Du vet ... , sier hun og smiler bredt.

-  Det kan hende jeg må bruke den en annen gang.

Nå føler J. K. Rowling endelig at det indre og det ytre i hennes verden er noenlunde i balanse med hverandre, fem år etter siste punktum i «Harry Potter»-serien.

-  Til sist kommer du til et veldig sunt stadium. Du kobler deg bare av. Og der er jeg nå. Det har vært strålende å leve slik i fem år, det har vært så spennende med denne friheten. Jeg er den frieste forfatteren i verden. Jeg kan gjøre hva pokker jeg vil. Regningene mine er betalt, alle vet jeg kan betale regningene mine, jeg er ikke kontraktbundet til noen, og følelsen av å ha alle disse skikkelsene i hodet mitt og vite at ingen visste noe som helst om dem ennå, var fantastisk. Det var slik en lykke. Pagford var mitt, bare mitt, i fem år. Jeg elsket det. Jeg skrev denne romanen akkurat slik jeg ville skrive den. Og jeg elsket det.

Og nettopp derfor er hun så sikker på at hun kan ta imot og overleve det som måtte komme av kritikk.

-  Jeg er nemlig ikke det mennesket jeg var for fem år siden. Jeg er ikke det. Jeg er lykkeligere.•

magasinet@dagbladet.no