- Solligata 2 - her har vi vært før. Da het restauranten SW20 og ga meg en av tidenes entrecôteopplevelser, mimret Robinson og lot blikket vandre omkring i Odissis grålyse og usedvanlig - til indisk restaurant å være - diskret dekorerte lokale.

- Det var da og ikke nå, svarte Fredag usentimentalt. - Nå er spørsmålet om curry- og tandoorihungeren på beste vest er hylende nok til at nok en indisk satsing er liv laga. To faste tre-retters menyer, en ni-retter og en omfattende a la carte er iallfall offensiv satsing.

- Amen, og til verket, sa Robinson. - Her blir det kanel/chili/hvitløksmarinert and som forrett og lam tikka masala som hovedrett. Du?

- Murgh mughlai - kylling marinert i sesamfrø, egg og lime - og Jhinga masala - tandoorigrillede kongereker i yoghurt og fløte - lød svaret, fulgt av et: - Men hva skal vi drikke når ingen av oss har lyst på øl og bare isvann blir litt kjedelig?

- De fleste vil ha øl, så vi har ikke mye vin, bare tre røde og tre hvite. Til gjengjeld går alle seks fint til det aller meste på menyen, sa servitøren, som praktiserte en pussig blanding av villet korrekthet og venninneaktig jovialitet i sin ivrige, men noe rufsete yrkesutøvelse. Robinson og Fredag valgte en Villa W tørr riesling, og til tross for at den ankom lunken i en kjøler som ikke hjalp veldig, ble den en behagelig om enn uspennende ledsager til de ikke altfor sterkt krydrede rettene.

- Men 559 kroner er 4,4 ganger polprisen, dét er ikke pent, noterte Robinson, som fant de små, møre skivene med kald andefilet utmerkete i kombinasjon med tamarindchutneyens smak av plomme og kanel. Fredag var også tilfreds med forretten, men stusset over at kyllingen var fritert, noe menyen ikke hadde fortalt. Den opererte derimot med «frityrstekte kongerekker», en stavefeil som utløste komiske og majestetsfornærmende bilder for Robinsons indre øye.

Hovedrettene kom på bordet, supplert med litt for lunken ris og Peshawari naan, det tandoristekte brødet som er fylt med tørket frukt og nøtter og nesten er for en kake å regne. Som søt smakskontrast til godt lam, men litt for hardt varmebehandlede scampi - begge deler servert i en tomatisert saus med faretruende lik smak - fungerte det godt.

- Jeg må bekjenne at naanbrødet er et slags høydepunkt så langt, medga Fredag, en vurdering Robinson langt på vei måtte si seg enig i.

- Jeg spiser det av og til som dessert, opplyste servitøren, og ga med et grøss uttrykk for at hun på ingen måte delte Robinsons entusiasme når det gjaldt valget av chocmosa - to butterdeigterter fylt med sjokolade, hakkede nøtter og krydder og servert med sjokoladeis - som søt avslutning. Da hadde hun mer sans for Fredags Aam Dil Khush - mangokrem og mangosorbet - en dessert som også ble godt mottatt av mangoentusiasten Fredag.

- Hva tror du? sa Robinson da de omsider sto på fortauet, anslagsvis to kilo tyngre og 1475 kroner lettere.

- At Odissi skal få det tøft med litt for høye priser på litt for ordinær mat, lød svaret. - Vil du være en tanke «upmarket», må du levere noe som både ser ut som og smaker som «upmarket». Odissi vil nok gjerne innfri, men slår ikke ut de mest etablerte indiske restaurantene på Oslo vest. Iallfall ikke ennå.

robinson&fredag@dagbladet.no