ANMELDELSE: Å bake historiekunnskap inn i skjønnlitterære bøker for barna, er blitt mer populært de siste åra. Også i bøkene for de aller yngste.

I bildeboka «Oldefars ulveskinnspels» viser debutant Adele Duus at det ikke trenger å handle om de store historiske hendelsene for å fengsle. Hun gjør en hverdagsfortelling - om livet til en doktor i gamle dager - til morsom lesning.

Barskt doktorliv

Et fint, men nøkternt omslag møter leseren av «Oldefars ulveskinnspels.» Men for en glede å åpne boka!

Elisabeth Mosengs illustrasjoner er en blanding av tegning, utklipp og foto, og spenner fra det energisk fargesprakende og mønstrete, til det duse og rolige. Vittig er hun også.

Fortelleren i boka er ei jente på besøk hos besteforeldrene. I et skap oppdager hun en ulveskinnspels. Farfaren forteller om mannen som eide den; Oldefaren hennes. Han var doktor den gangen lusen drysset når pasienten kledde av seg, da doktoren dro på hjemmebesøk med slede eller phaenomobil, og brukte eter som bedøvelse når han skulle sage av noe, for eksempel en fot. 

Vittig og viktig

Språklig kunne boka vært dristigere, men det veies opp av fortellerglede og en historie som skiller seg ut. Duus har et godt grep om stoffet.

Boka er ikke antydning til pedagogisk tørr og velmenende, og det gjør at barnet lærer - nesten uten å merke det - om dramatisk hverdagsliv og levekår i gamle dager.            

Ord og bilder spiller på lag hele veien. På sidene der teksten er lengre, er bildene mer underholdende, sprelske, som for å veie opp for at mer informasjon gis barnet.

Forfatter og illustratør er et godt tospann, og «Oldefars ulveskinnspels» anbefales med letthet til alle.