INNLEGG:

Jeg har et problem med måten kjæresten min fungerer sammen med sønnen vår Tom på snart 3 år.

Kjæresten min og jeg har svært ulik oppfatning av grenser. Jeg kommer fra en familie med alkohol og vold (mellom mine foreldre), veldig åpen seksualitet - som det var i flere miljøer på 70-tallet - og jeg er skilsmissebarn. Det har preget meg mye, og jeg har alltid følt at grensene til søsteren min og meg ble invadert da vi var barn. Vi så for mye og hørte for mye.

Kjæresten min kommer fra mer ordnede forhold utad, men med en psykisk ustabil mor som ikke ga mye nærhet til sønnen sin.

Han så aldri foreldrene klemme eller kysse hverandre, og har aldri følt at de elsket hverandre.

Helt fra Tom var omtrent 9 måneder har kjæresten min overhørt Toms protester når det gjelder fysiske grenser. Når leken ble for vill mellom dem, og Tom ikke likte det, kom det noen misfornøyde pip eller klynking, som åpenbart var et «nei», mente jeg. Det mente ikke kjæresten min, han syntes det var så gøy å svinge ham eller holde ham opp ned etter beina. Det fortsatte til jeg sa stopp eller til Tom begynte å gråte høyt.

Dette påvirket meg så mye at jeg sluttet å tenne på kjæresten min seksuelt. Forholdet ble gradvis verre, og vi begynte i terapi. Det var flere ting jeg ikke var så fornøyd med, jeg syntes han var for fysisk med meg også. Når han ble sint kunne han kaste mat etter meg, eller vri armen min hardt. Han, på sin side, mente at jeg presset ham så hardt verbalt. Den gangen sa jeg fra at det var viktig for meg at han ble bedre til å lytte til signalene fra sønnen vår, og stoppe når Tom sa stopp.

En stund ble det bedre, men det kom tilbake. Jeg var alltid i nærheten når de lekte gutteleker, fordi jeg følte ansvar for å si fra på Toms vegne. Det merket kjæresten min, og bebreidet meg for manglende tillit til ham. Vi havnet i en ny runde der vi følte at vi gled fra hverandre og stengte hverandre ute følelsesmessig.

Vi begynte hos en ny terapeut. Jeg måtte nok en gang fortelle at jeg ikke orket at kjæresten min fikk sønnen min på gråten. Tom ble lei av å bli lekt så fysisk med, men faren klarte ikke å se problemet selv. Intensjonene var gode, mente han, dette var lek, og det visste barnet godt. Terapeuten oppfordret ham til å si: «OK, her er det noe jeg åpenbart ikke skjønner, men jeg skal prøve å være mer oppmerksom på det i framtida».

Nå er det imidlertid ikke blitt så veldig annerledes. Frustrasjonen har økt i familien, fordi kjæresten min mener at han ikke får lov til å kle på og av, pusse tenner eller legge Tom like mye som jeg gjør. Jeg er på min side frustrert over å ikke få noe frihet, Tom velger alltid meg når han må velge. Samtidig er jeg dypt ulykkelig over at jeg ikke har tillit til at kjæresten min ivaretar Toms interesser. På den måten blir farens rolle mer og mer på sidelinja (han reiser mye i perioder).

Jeg vil på den andre sida gjøre alt som står i min makt for at Tom ikke skal lide overlast. Jeg er fullstendig oppmerksom på at jeg sikkert har ekstremt følsomme antenner når det gjelder fysiske og psykiske grenser, og at jeg kanskje vrir eller overdriver ting i frykt for å gjenta mine foreldres grenseoverskridende og utrygge miljø.

I morges ville Tom ikke ha god morgenklem av faren, han ville heller ikke gi ham noen selv. Far ble frustrert (som jeg tolker det), og prøver en annen taktikk - han begynner å tulle med ham i senga, altså kaste ham litt rundt i dyna. Tom ropte nei flere ganger og begynner å sparke, da blir far sur på ham, for man må jo ikke sparke!!! Men hva skal gutten gjøre, når han ikke blir hørt? Han kommer ut til mig i kjøkkenet og er lei seg, gråter ikke, men ber meg om å si nei til far, (det er hans måte å si kjeft på ham), fordi han har kilt ham på magen og herjet med ham, når han ikke ville. Jeg klemmer ham naturligvis, og går inn og forteller ham hva Tom har sagt. Far blir tydeligvis irritert på meg, hvilket jeg er vant til, og går straks ut på kjøkkenet og sier unnskyld til ham. Han sier ordrett: «Noen ganger er det vanskelig for meg å vite når du mener nei og når du ikke gjør det, men unnskyld hvis jeg har gjort noe du ikke ville, det var ikke meningen».

Tom er en kvikk liten gutt, som har vært velfungerende blant andre barn. Han har nylig begynt i ny barnehage, og innkjøringen har gått fint. Så inntil videre føler jeg ikke at han har tatt direkte skade av alt dette, men jeg er sinnssykt engstelig for at han kommer til å ta skade på lang sikt. Og vi merker at han kan ha problemer med å stoppe med å slå, sparke eller spytte, som han gjør innimellom. Den ene av oss viser ham jo veldig tydelig at man ikke behøver å lytte når andre sier «nei» eller «stopp».

Hva gjør jeg? De få gangene jeg går inn i situasjonene, begynner kjæresten å skjelle meg ut fordi han ikke vil at jeg skal blande meg og kontrollere alt mulig. Den slags scenarier vil jeg ikke at Tom skal overvære, så jeg prøver å holde meg i skinnet og vente til andre tidspunkt. Jeg føler at jeg ikke kan tilgi kjæresten min lenger for alle de gangene han har overskredet guttens grenser. Om det ikke er vold, føler jeg det er krenkende og bekymrende.

Inne i hodet mitt går jeg med en setning som presser seg mer og mer på: Jeg er nødt til å forlate ham, for å vise ham at dette går jeg ikke med på. Det er også av respekt for Tom, det er jo mitt ansvar å sørge for at han får det så godt som mulig. Jeg har en moral og en hjertesak her, at man skal respektere barns grenser og integritet. Hvor langt skal jeg gå før jeg gjør alvor av det? For ordens skyld vil jeg si at han også er en kjærlig far, som klemmer og koser mye, og elsker sin sønn høyt.

JESPER JUUL SVARER:

Jeg tror ikke Tom tar skade av det som foregår. Skaden skjer (og er allerede skjedd) på deres innbyrdes forhold, og på forholdet mellom deg og din mann, hvilket selvfølgelig fører til at Tom opplever seg selv som skyld i sine foreldres krangler på lengre sikt. Dine fantasier om at Tom vil ignorere andre barns grenser, kan godt vise seg å være realistiske. Din manns handikap som partner og far er at han ikke klarer å ta inn feedbacken han får, og ta den alvorlig. Han har lært å overleve i sin egen boble, med sin egen definisjon av virkeligheten.

Mitt forslag er å gjenoppta parterapien - men ikke med Tom som hovedtema denne gang. Dere har begge (med god grunn) problemer med grenser, og det krever intensivt arbeid hvis dere skal overleve som par, og hvis din mann skal gjenoppbygge et tillitsforhold til Tom. Dere er begge vokst opp med former for gjensidig kjærlighet som ikke fungerer for dere i familien dere skal leve i.•