FILM: Året er 2044 og Joe (Joseph Gordon-Levitt) dreper folk fra framtida. USA har vært gjennom en lengre forfallsperiode, men Joe klarer seg bra som ung og glamorøs leiemorder for en mafiaorganisasjon i Kansas.

Hvis du ikke er ukritisk fan av alle former for tidsreise, vil starten på «Looper» føles som mild hjernevask i underholdningens tjeneste. Ikke fortvil hvis en del innvendinger melder seg mens Joe forklarer at tidsreising ble oppfunnet i 2074 og umiddelbart forbudt, slik at bare mektige mafiagrupper benytter seg av teknologien for å sende sine fiender tilbake til 2044 for likvidering, slik at de ikke kan spores opp av myndighetene i 2074. Og det er bare begynnelsen. Som sagt, ikke fortvil, du er en helt normalt tenkende skeptiker anno 2012.

Dårlig kompis

Men hva hvis du slipper deg løs - hvis du godtar alle premisser og logiske krumspring som regissør og manuskonstruktør Rian Johnson har forelsket seg i - vil du da finne en dypere glede i «Looper»? Tja, jeg er usikker, så la oss begynne med de mer overflatiske gledene. Rian Johnson hadde et lavbudsjettgjennombrudd med sin første film, «Brick», en interessant, men i overkant stilisert «forstads-noir».

Han fortsetter de stilmessige øvelsene i «Looper» og risser opp en dystopisk bakgrunn der Joe er ansatt av Abe (Jeff Daniels), en beskjegget mafioso som har kommet på besøk fra 2074 for å administrere sin stab av «loopers». Når han ikke skyter pakkepost fra framtida med hagle, er Joe narkoman (øyedråper), har et forhold til en prostituert (Piper Perabo) og forråder en god venn, men vi liker ham likevel.

Mye reising

Alt dette er stilig fortalt. Amoralske gangstere slik vi liker dem. Men Rian Johnson har større ambisjoner. Han vil bruke tidsreisen til å si noe viktig om det å være menneske. Han gjør dette ved å la Joe møte en tretti år eldre versjon av seg selv (Bruce Willis), som har kommet tilbake fra framtida for å forandre sin kones skjebne og drepe en framtidig diktator med djevelske evner (tenk «Terminator» blandet med «Omen»). Johnson vil også si noe om kjærligheten og heroisk oppofrelse gjennom Joes møte med Sara (Emily Blunt).

Lykkes han i sine ambisjoner? Ikke helt. Det blir mer antydninger, som får meg til å tenke at, wow, her ligger kimen til mye besnærende tankespinn som med fordel kan utdypes i en mindre overlesset film. Gode skuespillere gjør sitt til at «Looper» likevel blir underholdende, men Rian Johnson gaper over litt for mye. Og med munnen full snakker man som kjent utydelig.