TEATER: William Shakespeare, Avons svane, den moderne litteraturens far, hadde ingenting om ikke stor rekkevidde. Hans massive og mangslungne verk rommer både de luftigste og mest ambisiøse eksistensielle svev, og den mest umiddelbare, barnlige, kroppslige moro. I «Absolutt Shakespeare» er det særlig sistnevnte trekk som hentes frem og blåses opp, og også plasseres midt i den mest bevende høydramatikken i «Hamlet» og «Romeo og Julie». Det er boblende lystig, og det går veldig, veldig fort.

London-suksess

«The Complete Works of William Shakespeare (abridged)», en drøy halvannen times sprint gjennom Shakespeares 37 skuespill, ble oppdaget på Fringe-festivalen i Edinburgh og spilt i ti år i Londons West End. I Stavangers versjon er det Glenn André Kaada, Øystein Martinsen og Lars Funderud Johannessen som trekker i tights, converse-sko og et overbevisende utvalg av parykker og jakker med puffermer mens de gestalter konger og adelsmenn, spøkelser og fortjuste ungpiker. Den nesten parodisk bloddryppende «Titus Andronicus» spilles som kokkeprogram, «Othello» som panisk politisk korrekt rap. Akkurat det siste nummeret minner kanskje litt for mye om slike uhyrligheter som lærere kan finne på å gjøre foran sine dødelig flaue elever på juleavslutningen. Men teksten er fin.

God timing

De tre skuespillerne legger alle for dagen både upåklagelig timing og det påkrevde gravalvor i absurde situasjoner. Kaadas narsissistiske Hamlet, på frenetisk jakt etter en spotlight å stønne sorgtungt i, er en flott figur. Men det er særlig Øystein Martinsen som får vist seg frem i «Absolutt Shakespeare», som en presis og mangfoldig komedieskuespiller med et særlig talent for å gestalte forelskede tenåringsjenter.

Hybrid

«Absolutt Shakespeare» er en underlig hybridforestilling. Det parodierte er høylitterært, men formen er som på en revy. Her og der blir det for lettvint, litt plumpt. Som regel er det veldig morsomt. Poenger kastes opp og plukkes ned med kjapp selvfølgelighet, skuespillerne veksler lett mellom harselas med hverandre som karakterer og harselas med hverandre som seg selv. Ingen tillates å ta seg selv for høytidelig her, ikke skuespillerne, ikke Shakespeare, og slett ikke publikum.