• Flere reisesaker på db.no/reise.

MUSKAT (Dagbladet Inne og ute): På bortebane.

Milelange strender, moderne hoteller og en mystisk fortid gjør Omans hovedstad til et hot reisemål.

Ifølge Lonely Planet er det til Muskat du skal i 2012. Omans hovedstad er blant de ti byene du bør utforske akkurat nå.

Det handler om fortida, om naturen rundt, om det hypermoderne som bygges.

Muskat blir ofte sammenliknet med Dubai, før skyskraperne og alt glitteret.

Muskat er mykere

Men Muskat er mykere; med bukter fulle av spennende dykke- og snorklesteder, gamle fort og flotte fjell rett bak kyststripa.

Vil du leve i luksus, finnes noen av verdens hotteste hoteller her. Er ønsket ditt motsatt, finner du det helt enkle også.

Den lukkede fortida gjør også Oman mer mystisk enn prangende Dubai.

Det ekstremt lukkede landet levde bokstavelig talt i middelalderen fram til 1970. Radio, tv og aviser var forbudt, transport foregikk til fots eller med kamel.

Inntil sultanens sønn tok makta fra faren for 42 år siden, slapp ingen inn eller ut. De første turistene fikk visum i 1987. Ennå blir folk glade for at du kommer på besøk.

Består av tre byer

Et krydderduftende 1001 natt er ikke det du møter med en gang.

Muskat er heller litt uoversiktlig og forvokst, der den bukter seg fem mil langs kysten, bestående av tre byer som har smeltet sammen.

For liksom å understreke overgangen til det moderne, skjærer en seksfelts motorvei tvers gjennom de nye bydelene.

Middelalderhus finner du knapt. Skyskrapere som i Dubai ser du heller ikke.

Oman har valgt vekk høyhus, verner om miljøet, og satser tungt på kultur og litt dyrere turisme.

Hva dufter Muskat av?

Muskat dufter som en liten dose eldgammelt og en diger porsjon nytt. Det aller meste er bygd de siste 40 åra.

Shoppingsentrene glitrer i ledlys, SUV-ene glir langs havna, butikkene har det siste fra Milano. Aircondition, bredbånd og sushi er en selvfølge, ikke minst i bydelen Al Qurum, hvor kafeene, hotellene og butikkene ligger tett.

Oppi det hele finner du kjerrer, stolte håndverkere og eldre som vokste opp totalt isolert fra omverdenen.

En halv million gjestearbeidere fra India, Pakistan, Jemen og Sri Lanka smører nå maskineriet, sammen med olje, dadler og skipsfart.

Går du på kafé, dufter det mynte og lime. Svære smoothies er også duften av Muskat.

Finansiert av oljepenger

Kultursatsingen er tydelig - hvor finansieringen kommer fra er like tydelig. På den ene siden av motorveien står enorme oljetanker, på den andre siden ligger den splitter nye operaen, opplyst som et palass.

- Flott bygning, ikke sant, sier Rashid bin Mohamed al Mughairy, turoperatør og nomade.

Vi har leid ham inn, slik mange gjør første gang de besøker landet. Å kjøre egen bil kan by på visse problemer om man ikke forstår arabisk.

Rashid er en typisk representant for utviklingen. Faren hans pleide å bruke ei uke med kamel for å komme til hovedstaden. Rashid velger mellom to firehjulstrekkere når han farter mellom ørkenen og Muskat.

Da han vokste opp, fantes det to sykehus og fire skoler i hele landet. Selv gikk han noen få år. I Muskat møter du nå kvinnelige ministere, leger utdannet på Berkeley og moderne sykehus. Det er lett å glemme at folk først fikk stemmerett i 2003.

Gamle Muskat

Hvis noen vil vise deg gamle Muskat, skal du ikke bli overrasket om du plutselig er ute på en lang kjøretur, for Gamle Muskat ligger i en annen bukt. Vi må over et lite fjellpass før vi ser bukta portugiserne kom seilende inn mot på 1500-tallet.

Her er ingen trange smug, ingen tørkesnorer mellom husene, ingen støyende barn.

Det du finner, er tre museer, noen offentlige bygninger og sultanens palass i gull og blåturkist - et bygg så underlig at det kunne vært illustrasjon i en barnebok. På hver side av den trange bukta rager et portugisisk fort.

- Opp dit? Glem det, sier Rashid.

- Vil du inn, må du være vip eller statsoverhode.

Gamle Muskat er nesten som en kulisse, selv sultanen er visstnok sjelden å se. Han skal foretrekke luksushotellet Al-Bustan Palace, der han etter sigende disponerer en hel etasje.

Vannpiper

Nå begynner nesten Oman å likne andre arabiske land. Mange kafeer satser på vannpiper, shisha. Foretrekker du alkohol, gjelder det å handle på flyplassen, samtidig som du kjøper visum av passkontrolløren.

På kafeen Kargeen står vannpipene oppmarsjert i et eget rom. En egen ansatt gir råd om smakstilsetning. Kafeen er gjemt bak et kjøpesenter i et boligområde - ikke akkurat et sted du ramler over. Likevel er det fullt, både seint og tidlig.

- Dette er det ekte Muskat, her kan jeg slappe av, sier Rashid, og trekker beina oppunder seg under kjortelen.

Han synes byen kan være stressende. De siste 16 år er det hit han har trukket seg tilbake.

- Om kvelden er det fullt hus her. Med lyktene i trærne får du den rette stemningen, sier han.

Spiser kake bak sløret

Damene sitter tett i tett i sofaer, snakker lavmælt og flytter skjeer med kaker inn bak sløret. Mennene foretrekker ofte den frodige hagen, med vannpipa på bakken og en blås vanilje eller anis.

Rashid snakker med München i det ene øyeblikket, London i det neste. Tyskerne og britene har for lengst fått øynene opp for Oman. Italienerne, sveitserne og østerrikerne kommer etter.

En østerriksk guide vi treffer på, bor halve året i Alpene, resten i Oman. Jobben er den samme: å føre turister trygt over fjellet.

Guiden Silvia fra Tyskland kom for 10 - 15 år siden for å være én uke. Hun reiste aldri tilbake.

- Jeg så strendene, palmene og var solgt. Jeg klarte bare ikke å dra, forteller hun.

Overbygd basarhall

I Souk Muttrah, den overbygde basarhallen, vandrer kundene rundt mellom tepper, lamper, tekstiler og krydder. Muskatnøtt finner du, selvfølgelig, men den stammer faktisk fra Indonesia.

Du kan gjøre kupp på kashmirull, antikke afrikanske smykker og klesplagg så tungt dekorerte at de kan rammes inn og henges på veggen.

De utenlandske arbeiderne baker, sjauer, kjøpslår og syr. Stemningen er rolig. Ingen skubber deg om du stopper for å studere de vakre utskjæringene i taket.

Ingen prakker ting på deg. Men det kan hende noen litt sjenert spør hvor du kommer fra.

Myntete ved strandpromenaden

Langs strandpromenaden sitter folk fordypet i aviser, myntete og lavmælte samtaler.

Her finner du kaffekjeden Costa, omanske tehus, og ved parkeringsplassen ligger også D'Arcys, et temmelig corny sted.

D'Arcys er nærmest en institusjon, og ofte smekkfull. Menn i hvite kjortler sitter på lyseblå pinnestoler mellom blomstrete, lysegule vegger og lar seg varte opp av kvinner i pastellfarget uniform.

«Hans og Grete»-stilen på interiøret er ment å gi utstasjonerte «a taste of home», men stedet er like populært blant omanere.

Bortsett fra en amerikansk familie, er det «locals» ved alle bord. Ingen lar seg skremme av at menyen går i pannekaker, omeletter og «Mollys chicken soup».

På kjøpesenteret

I det enorme kjøpesenteret Qurum City Centre ser du knapt en turist. De fleste er som gjengen med ungdommer vi møter; jenter i fotside svarte kjortler (abayaer), gutter i vestlige klær.

Ser du nøyere etter, er jentenes abayaer kantet med kule detaljer. Også her skifter moten. Anstand har de ikke. Å gå alene som jente er sjelden farlig. De er her ofte, kikker, kjøper litt. Den ene jenta har bodylotion i posen, den andre parfyme.

- Jeg har ikke kjøpt noe ennå, sier den tredje.

Så lener hun seg fram, rødmer og hvisker.

- Men jeg vet hva jeg leter etter. Lekkert undertøy.

• Her finner du flere saker fra Dagbladet Inne og ute.