Les om alle avsløringene i Dronning-biografien her.

- Det var en 3200 dager lang kjærlighetskamp. Sonja om kjærlighetsstriden mot kong Olav for åpen mikrofon.

ANMELDELSE: «Dronningen» er tittelen på Ingar Sletten Kolloens autoriserte biografi om dronning Sonja. Tittelen konstaterer faktum: Sonja Haraldsen, datter av manufakturhandler Haraldsen i Storgata, står etter mange års hardt arbeid igjen i folkets bevissthet som en ubestridt dronning. Det har skjedd i et land der mange, både rojalister og republikanere, var mer enn skeptisk til en borgerlige dronninger tilbake på 60-tallet.

Hun har formet sin rolle og fått aksept for den.

Men tittelen forteller også noe om boka innhold og form: Dette er, selv om den gir et kontrollert innblikk også i det private, oftere en historie om den offisielle dronningens virke, enn om personens liv. Nå er dronningyrket slik at store deler av det private likevel blir, om ikke politikk, så i hvert fall offentlig.


En lang kamp
Den største åpenheten kommer da også fra den private perioden fra før hun ble offentlig representant. Vi får godt innblikk i oppvekst i Tuengen allé, etableringen av livslange vennskap på Oslos beste vestkant, vennskap som også har stimulert hennes store kunstinteresse. Dronningen åpner seg også om familietragedien da en eldre søster døde brått. Det er ikke mye vi blir fortalt, men nok til at vi får bekreftet at livet for mange er vanskelig, uansett hvor gode rammer det livet ellers har fått.

Sonja Haraldsen rakk et par sammenkomster på Slottet med Harald før det ble klart for kong Olav at det var noe mer mellom de to.

Så fulgte Harald og Sonjas vanskelige utholdenhetskamp, der Sonjas eksistens i mange år ikke engang ble nevnt mellom far og sønn.

Regjeringen var heller ikke klar for utfordringen, sterke statsråder var mot et borgerlig ekteskap. KrFs Kjell Bondevik, Senterpartiets Dag Vårvik og også Høyres Elisabeth Schweigaard Selmer gikk alle imot. Et kjærlighetsekteskap med en borgerlig kunne bety monarkiets fall ved kong Olavs bortgang, fryktet hun.

Sonja og Harald er forhåpentligvis de siste som får sin kjærlighet realdiskutert på regjeringsnivå. De arrangerte ekteskaps tid var over. Ingar Sletten Kolloen forteller den historien sterkt og godt.


Militær mannemakt
Vanskeligere er det å få sterkere grep på en annen av de konfliktene som går igjen i dronningens historie: Konfliktene med et mannsdominert og militært enkemannshoff med svært begrenset forståelse for kvinnelige kongeliges plass og behov. Det ramses opp hvem som var i kongens hoff, men verken anklagene eller historiene gis direkte navn og adresse: Akkurat hvem det var som motarbeidet kronprinsessen og ved hvilke anledninger nevnes ikke - vi ender opp med å mistenke dem alle.

Men dronningen fikk til slutt sitt et eget kontor, og etter hvert et eget slott. Hennes arbeid for å ruste opp bygg og organisasjon til en ny tid bør ikke undervurderes.

Samtidig er det som personen Sonja etter hvert forsvinner i krøniken om alle dronningens handlinger og gjøremål: Det er så mange aktiviteter å referere at personen bak tittelen forsvinner til tider.

Andre ganger savner man hennes tanker: Vi får gjengitt kongens ord om utfordringene i ekteskapet, men hører lite av dronningens versjon.

I stedet brukes skildringer fra aviser og avtalebøker flittig og lojalt: Fortelleren rynker nesa der dronningen kritiseres, nikker seierrikt når dronningen roses eller gis rett. Som biograf er Ingar Sletten Kolloen på ingen måte nøytral.

Vi hører om Sonjas temperament og klare tale oftere enn vi får dem eksemplifisert.


Dannet kvinnekamp
Men Kolloen gjør en fin jobb i å beskrive dronningens sterke, om enn dannede kvinnekamp på Slottet og i norsk offentlighet. Hun kunne valgt en enklere, mer tilbaketrukket livsledsagerrolle. I stedet har hun gitt kvinnene, og seg selv en mer framtredende plass. Hun forstår sin egen symbolkraft. Denne dronningen skulle bli med kongen inn i stortingssalen, selv om stortingspresident Jo Benkow mente noe annet.

Og i dette kongehuset skulle barnas partnervalg både respekteres og støttes, uten utsettelser og fortielse. Det står det respekt av.

I sum er Kolloens bok alltid best der dronningen er nærmest, svakest der den pliktoppfyllende går igjennom dronningens kalender, gjøremål og presseklipp. Kanskje er det avstanden i tid som lar oss komme så mye nærmere 60-tallet enn 80- og 90-tallet.

I tilfelle må vi nok vente noen år på ei bok til.