BOK: Vår tids krimforfattere skriver romaner, og ytterst sjelden pålegger de seg selv noen begrensninger når det gjelder historiens omfang. Blant annet derfor har det vært en direkte forfriskende opplevelse å lese denne samlingen krimnoveller, skrevet av Anne B. Ragde i perioden 1987-1999, hovedsakelig for A-magasinet.

Samlet sett karakteriseres de av stor fortellerglede, masse morbid fantasi og en sterk fascinasjon for grenseoverskridende handlinger.  


Fascinasjon for forbrytelser

Sammen med Unni Lindell og Karin Fossum er Ragde kanskje den norske krimforfatteren som tydeligst har gitt uttrykk for at det er denne fascinasjonen for forbrytelsen og forbryterens sinn som utgjør hennes viktigste drivkraft.

Nå er ikke Ragde først og fremst krimforfatter, men det var med disse novellene hun egentlig debuterte, og i et nyskrevet forord går hun langt i å antyde at de erfaringene hun her høstet også har preget hennes videre forfatterskap: «Man kan til og med anvende god kriminaldramaturgi i beskrivelsen av en grisebonde.»  


Formatets knapphet

Novelleformatets knapphet avkrever visse ferdigheter av forfatteren. I Ragdes krimnoveller merkes dette best i karaktertegningene. Hun etablerer dem lynraskt, nesten alltid gjennom ting de gjør eller unnlater å gjøre.

Tittelnovellen åpner med denne setningen: «Han snøt nesen i fingrene og tørket hånden på bukselåret.» En annen åpner slik: «Hun drepte sin mann under fotball-VM.» En tredje slik: «Man kan gå dypt tilbake i min barndom og oppdage at jeg heller ødela lekebilen med en hammer fremfor å låne den vekk til små lekekamerater.» Karakterne er infame, miljøene mange og fargerike. Det drikkes og krangles og misunnes og konspireres, men det karakterene bedriver aller mest er å pønske ut hevn. «Hevn liker jeg godt, » skriver Ragde i forordet, «hevn er en underkjent og unorsk drivkraft.»  


Litteraturens sigarett

Samlingen inneholder 35 noveller, alle utstyrt med en overraskende vending mot slutten. Hvis man som undertegnede leser alle i ett strekk, blir disse vendingene etter hvert litt enkle å få øye på. Men ingen vel bevarte mennesker leser 35 krimnoveller i ett strekk uten å få betalt for det. De leser en her og en der, når det passer seg. Og det er nettopp det som er så fint med novellen, den er litteraturens sigarett, konsumert i ett eneste konsentrert øyeblikk. Du kan lese en Ragde-novelle mens du står foran komfyren og venter på at potetene skal koke. Og muligens planlegger å dunke mannen din i hodet med den samme kjelen når han om litt kommer hjem fra jobben.

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 12.10.2012.