9. mai 1945. Norge er endelig fritt.

En stor, svart bil glir opp foran huset i Furulundsveien på Oslo vest hvor SS-oberführer Heinrich Fehlis (38) har bodd siden august 1943.

SS-toppen Fehlis, en høy, blond mann, går ut av det hvitmalte huset sammen med en ung kvinne. På armen holder han et spedbarn. Kvinnen setter seg inn i bilen. På trappa blir den fryktede Gestapo-sjefen stående og betrakte det lille ansiktet. Så trykker han barnet inntil seg, før han bøyer seg fram og gir det til kvinnen.

- Hvis det verste skulle hende, så vit at de siste minuttene jeg lever, vil jeg tenke på deg. Husk det. Bare på deg, sier Fehlis til kvinnen.

Mor og barn er allerede over svenskegrensen da Fehlis og 74 andre fra det tyske sikkerhetspolitiet, forkledd som alpejegere, forsøker å rømme landet. Ved leiren Lager Franken i Hovenga i Porsgrunn blir de omringet av 100 mann fra Milorg. Fehlis blir tatt inn til avhør, og drar så tilbake til leiren for å overgi den. Men da Milorg-soldater tar seg inn i leiren 11. mai, finner de Fehlis død. Han har tatt sitt eget liv, med gift og skytevåpen.

Krigen er over.

Livet til tre måneder gamle Venke Fehlis er så vidt begynt.

- Min historie handler om min kamp for å holde hodet over vannet, sier Venke Fehlis (67).

Heinrich Fehlis' datter er høy og blond. Håndtrykket er mildt, smilet varmt. Sola skinner over fredelige Ridgefield i Connecticut, en times kjøring nord for New York. Her har hun bodd de siste 47 åra av sitt liv.

Venke Fehlis tok kontakt med Magasinet etter å ha lest artikkelen «Festung Furulund» 9. juni i år, historien om hvordan et fredelig villastrøk på vestkanten i Oslo ble forvandlet til nervesenteret for Gestapo i Norge. Sjef for tyskernes sikkerhetspoliti i Norge, Heinrich Fehlis, flyttet inn i den hvitmalte villaen i Furulundsveien.

«Jeg er Heinrich Fehlis' datter», skrev Venke Fehlis i e-posten til Magasinet.

Lenge visste hun lite om sin egen bakgrunn. Men etter 18 år i et ulykkelig ekteskap trengte hun hjelp. Hun oppsøkte en psykiater, og begynte å grave i farens fortid for å finne ut mer om seg selv. For å bli sterkere. Hun visste da at faren var tysk offiser, men ikke at han var Gestapo-sjef og en av Norges mest forhatte menn.

Nå ønsket hun å fortelle sin historie.

Oslo, 1942. Nitten år gamle Lillemor får en kontorstilling ved nazistenes hovedkvarter på Victoria Terrasse i Oslo. Her jobber også SS-sjefen Heinrich Fehlis, sjef for Gestapo og Sicherheitsdienst, som administrerer tortur og henrettelser. Fehlis er høyreist og blond, en sjarmerende sjef med stor makt. Lillemor er ei vakker ungjente, vokst opp i fattige kår på Oslos østkant. Ungjenta drømmer om et bedre liv. Og møter Fehlis.

Uten å si et ord til familien, flytter hun inn til ham i Furulundsveien. Hjemme tror de hun har klart å rømme til England. Kjærligheten til Fehlis og drømmen om en bedre tilværelse er så sterk at hun ikke bryr seg om at han er gift og har en sønn hjemme i Tyskland. Eller at han er sjef for Gestapo. Han er hennes, og hun er hans. Det er alt som betyr noe.

Våren 1944 oppdager Lillemor at hun er gravid.

Hjemme i Ridgefield går Venke Fehlis ut på kjøkkenet for å hente kaffe.

- Min mor tilbød seg å ta livet sitt sammen med Heinrich, men han sa at hun var altfor ung. Hun ville overlate meg til moren sin, men han nektet henne det.

Venke kommer til verden 30. januar 1945.

Hitler-Tyskland er bare måneder fra kollaps.

22. april 1945 treffer Fehlis den svenske politisjefen Harry Söderman - med kallenavnet «Revolver-Harry» - ved svenskegrensen. Söderman ledet militærtreningen av 12000 nordmenn i Sverige. Fehlis og Söderman hadde møtt hverandre et par ganger tidligere, og nå krever Söderman at Fehlis - dersom Tyskland kapitulerer - skal løslate de 5000 politiske fangene som sitter fengslet på Grini og i Møllergata 19 i Oslo.

Fehlis gir ikke noe svar der og da, men ringer Söderman to uker seinere og inviterer ham til Oslo. Om morgenen 8. mai møtes de, under streng bevoktning, til en times privat samtale på politistasjonen i Oslo. Sannheten om hestehandelen som inngås her, skal først bli kjent for offentligheten i 1969, da den svenske avisa Expressen avslører saken.

Fehlis, som i Expressen omtales som «Norges bøddel», overtaler Söderman til å ta seg av hans unge norske elskerinne og deres barn, og la dem komme over grensa til Sverige uten at hjemmefronten får vite om det. Söderman får en god slump penger (som seinere viser seg å være falske, ifølge Expressen og VG), samt et løfte om at Fehlis skal sette fangene fri (et løfte han holder). Neste morgen henter den svarte bilen Lillemor og Venke. Flukten går som planlagt. De ender i Stockholm.

Lillemor og datteren på tre måneder blir innlosjert på pensjonat, og for Lillemor går livet inn i en tung fase. Hun er preget av skyld og angst.

Til sin norske venninne Gerd Høst, som hun møter i Stockholm sommeren 1945, forteller Lillemor: «Det var galt av meg. Vi skulle ha dødd sammen, den lille ville fått det bedre uten meg. Hun ville fått det så godt hos min mor. Hun behøver aldri å få vite hvem faren hennes er».

Gerd Høst, som døde i 2007, var oversetter, forfatter, skuespiller og professor. Hun beskriver seinere møtet med Lillemor i selvbiografien «Cupido og det gamle apotek», som kom ut i 1994.

Høst forsøker å hjelpe Lillemor og Venke, og lar dem få flytte inn i leiligheten hennes på Söder. En stund går alt fint, men en natt blir Høst revet ut av søvnen. Leiligheten er fylt av en søt, kvalmende lukt. Høst styrter ut på kjøkkenet, og ser Lillemor stå bøyd over gasskomfyren med lille Venke. Lillemor presser sitt eget og Venkes hode ned mot gassen som strømmer ut. Høst klarer å rive Lillemor vekk, skrur av gassen og åpner vinduene.

Venke er blå i ansiktet, men overlever.

Lillemor ender på psykiatrisk sykehus. Venke vet ikke hvem hun blir boende hos i perioden som følger, men hun har vage minner:

- Jeg tror jeg kjørte ganske mye tog mellom Sverige og Norge på den tida, for jeg husker at jeg likte å ligge i kupeen og høre på lydene fra toget. En lang stund bodde jeg hos søsteren til min bestemor. En søster av min bestefar ønsket å adoptere meg, men mor sa nei.

Forholdet til mora blir aldri nært og kjærlig.

- Jeg hadde lyst til å se min mor inn i øynene og si at jeg skulle ønske hun hadde adoptert meg bort. Men hun var bare opptatt av å fortelle hvor mye hun led for meg.

Lillemor kommer seg sakte på beina igjen, og får tilbake omsorgen for babyen sin. Hun gifter seg med en eldre russisk greve, som hadde flyktet til Sverige fra bolsjevikene.

- Jeg husker jeg satt på fanget hans. Han hadde grått hår og var skuespiller. Jeg husker også at jeg var på kino og satt mellom ham og Lillemor. Da var han på lerretet samtidig som han satt ved siden av meg, forteller Venke og smiler.

Venke tilpasser seg raskt livet i Stockholm, og begynner å snakke svensk. Lillemor jobber, og Venke passes av ei nabodame. Men Lillemors ekteskap med greven blir kortvarig, og hun tar med seg Venke og flytter hjem til Norge.

- Da vi kom tilbake, måtte mor melde seg for myndighetene. Hun ble anholdt i tre uker. De ville vite hvordan hun hadde klart å komme seg over grensa. Men hun fortalte ingenting om Harry Söderman, sier Venke.

For den svenske politisjefen Söderman ville det trolig vært en katastrofe om det ble kjent at han hadde inngått avtaler med tyskerne.

I 1953 gifter Lillemor seg på nytt. Denne gangen med en nordmann fra motstandsbevegelsen.

- Han hadde sittet i konsentrasjonsleir i Tyskland, fordi han jobbet i motstandsbevegelsen. Og det var min fars navn som sto på papiret som sendte ham dit. Det ble et mareritt, forteller Venke.

Mora og stefaren drakk mye. Seinere spurte Venke mora hvorfor hun giftet seg med motstandsmannen.

- Hvis han kan tilgi meg, så kan også resten av Norge tilgi meg, svarte Lillemor.

Barndommen blir tøff, og i fjor diagnostiserte psykiateren Venke med den alvorlige angstlidelsen posttraumatisk stresslidelse, forårsaket av hendelser da hun var liten. Hennes kjærlige mormor skulle bli redningen.

- Hadde det ikke vært for henne, så ville jeg vært innestengt på et psykiatrisk sykehus i dag. Det var mormor som ga meg kjærlighet, passet på meg og gjorde alt det en mor skal gjøre.

Venke går på Hersleb folkeskole og Vahl realskole på Oslos østkant. Hun graver seg dypt ned i ensomheten og kompleksene. Hun er høyere enn alle andre, har uregjerlig krøllete hår, føler seg stygg og verdiløs.

- Det er sørgelig å si det, men jeg har i grunnen ingen barndomsvenner. Men jeg har ikke opplevd at nordmenn var slemme mot meg. De som var slemme mot meg, var min mor og min stefar, sier Venke.

Etter realskolen får hun jobb på Volvos kontor i Oslo, men drømmer om å komme seg opp og bort. En kort periode er hun au pair i London. Så forteller en tante som bor på Staten Island i New York at hun vet om en familie i New Canaan i Connecticut som trenger au pair. I 1965 forlater Venke alt det vonde i Norge med håp om et bedre liv i USA.

Hun har bare vært i USA i én uke da hun treffer sin kommende ektemann - en italiensk innvandrer. Venke blir gravid og gifter seg. De flytter inn i en liten leilighet, og har nesten ingen penger. Men de tror på den amerikanske drømmen og jobber hardt.

De får en sønn, og i løpet av få år begynner det unge paret å tjene gode penger.

De starter en fabrikk hvor de produserer spesialtilpassede containere for søppelbiler.

Men etter 18 års ekteskap har Venke fått nok.

- Det var ikke et lykkelig ekteskap. Han fikk meg til å føle meg dårlig, forklarer Venke.

Hun er sikker på at barndommen fikk henne til å godta mange vonde år med eksmannen.

- Oppveksten gjorde meg til et nervevrak, med depresjoner og for mye drikking. Den kvinnen jeg er i dag ville ikke falt for ham i det hele tatt, men fordi jeg trodde at jeg ikke fortjente bedre, at jeg ikke betydde noe, godtok jeg hvordan han behandlet meg, sier Venke.

Så, endelig, forandrer livet til Venke seg til noe bedre. Det er tidlig på 1980-tallet, og hun er fortsatt gift. Psykiateren hennes ber henne om å finne ut noe positivt om faren.

Venke nøler lenge. Hun tror overhodet ikke at hennes tyske familie vil ha noe med henne å gjøre. Så bestemmer hun seg for å ta grep om sitt eget liv. Først klarer hun å presse Lillemor til å fortelle hvor i Tyskland faren kom fra. Med tre måneders nitid detektivarbeid klarer hun så å spore opp sin halvbror Peter.

- Jeg ringte ham. «Peter, vil du treffe meg?» spurte jeg. «Ja», svarte han, og jeg gråt av glede i tre dager, sier Venke og tar av seg brillene for å tørke nye tårer.

Hun setter seg på flyet til Tyskland, og blir møtt av familien hun aldri har truffet.

- De møtte meg med åpne armer. Min fars yngre bror Ingolf kom med en stor blomsterbukett. Det var helt vidunderlig, men jeg gråt hver natt uten at jeg helt vet hvorfor, forteller Venke.

En dag går hun tur sammen med sin tyske familie langs Rhinen, og merker at onkelen Ingolf forsøker å smyge til henne ei avis i all hemmelighet. Hun stikker den raskt i veska. Det viser seg at Ingolfs datter har gått på privatskole i Sveits med ei svensk jente. I 1969 hadde den svenske jenta kommet over avisartikkelen i Expressen som forteller om Heinrich Fehlis' hestehandel med «Revolver-Harry». Jenta festet seg ved etternavnet, og ga den til medeleven, som viste seg å være Fehlis' niese.

- Min onkel hadde beholdt avisa, og det var slik de visste at jeg eksisterte, forklarer Venke og holder fram den falmede avissiden hun har tatt vare på.

Første gang hun besøker Tyskland får ikke Heinrich Fehlis' tyske enke, Wally, vite om besøket. Familien er bekymret for hvordan hun vil reagere. To år seinere kommer Venke tilbake, denne gangen tar hun med sønnen sin fra USA. Nå har Wally blitt fortalt om sin avdøde ektemanns norske datter.

- Hun ble så glad i sønnen min. Hun syntes han liknet mer på vår far enn både min halvbror Peter og meg, sier Venke.

Hun viser fram en ring som hun fortsatt går med hver dag, og en høytidelig portrettegning av faren i militæruniform fra 1936. Begge deler var gaver fra Wally. En dag kommer enken også med en konvolutt til Venke. Inni ligger et håndskrevet brev fra Lillemor og et bilde av Venke som ettåring.

- Jeg får gåsehud når jeg tenker på det. Wally visste om Lillemor og meg.

Etter hvert får Venke vite stadig mer om faren. På dåpsattesten hennes står Heinrich Fehlis oppført som far. Det står også at han er general, og fram til hun er 58 år tror Venke at Fehlis var en anstendig offiser. Men så blir hun kjent med Gerd Høst, som reddet livet hennes i Stockholm, og får vite sannheten.

Det var Fehlis som påtvang alle jøder i Norge et J-stempel i legitimasjonspapirene sine. Det var han som bestemte hvem som skulle tortureres. Det var han som sendte fanger til SS-domstolen, og som bestemte at andre skulle henrettes uten dom.

I løpet av krigen var han ansvarlig for at 151 norske motstandsfolk ble henrettet uten rettssak.

For Venke er det tungt å tenke på alt det fryktelige faren hennes gjorde under krigen.

- Men jeg har fått høre at han saboterte ordre fra Terboven.

For familien i Tyskland var ikke Heinrich en grusom torturist. Han var den gode storebroren som hadde blitt fanget i en umenneskelig situasjon. Heinrich - eller Heinz, som familien kalte ham - vokste opp som sønnen til en kjøpmann og en kokkelærerinne på det mest kjente hotellet i Hannover. Mora overtok etter hvert Rådhuskjeller-restauranten i byen Wuppertal i Ruhr-området. Men begge foreldrene døde tidlig, og Heinrich måtte ta over ansvaret for sine fire yngre søsken. Han blir beskrevet som intelligent, og etter artium studerte han juss ved universitetene i Marburg, Bonn og Berlin. Eksamen besto han med glans.

«Fordi han hadde spilt en ledende rolle i NS-studentlaget, ble man i Berlin oppmerksom på ham, med det resultat at han ble ansatt i Gestapo. Dessverre!!», har broren Ingolf skrevet i et brev som Venke viser fram. «Ellers ville din far ha blitt advokat eller gått over til industrien. For en skjebne.»

I 1990 reiser Venke hjem til Norge på besøk til Lillemor, fordi hun har skrevet seg ut fra pleiehjemmet hvor hun bor. År med alkoholmisbruk har satt sitt preg på henne. Hun er spinkel og utmagret.

- Det var veldig trist, men jeg visste at jeg ikke kunne bli der, forteller Venke.

En av Lillemors søstre får henne på ny inn på et pleiehjem, og Venke reiser hjem til USA. Lillemor dør kort tid seinere, 67 år gammel.

- Er du bitter på dine foreldre?

- Jeg er irritert på min mor. Hvordan kunne hun oppføre seg som hun gjorde? Hvordan kunne hun bare tenke på seg selv? Hun hadde ikke én tanke om hvordan ting ble for meg og gjorde meg vondt. Jeg er bitter på henne. Psykiateren min mener at jeg også er bitter på faren min, men det er jeg ikke så sikker på.

Fra 1999 brevveksler Venke med Gerd Høst. Stadig flere biter faller på plass.

«Jeg tenker ofte på henne og det livsglade lille barnet som vel nå er en vakker kvinne i slutten av 40-åra. Og jeg husker Lillemors ord: ?Jeg vil prøve å gi min datter så megen trygghet og selvtillit at vissheten om hennes far ikke skal knekke henne - om hun da noen gang får vite hvem han er'», skriver Høst i sin selvbiografi om tida med Lillemor og Venke i Stockholm før hun og Venke atter ble gjenforent.

Under en samtale med Høst får Venke et stort sjokk. Høst forteller at en dame hadde stått på en tilstelning på Forsvarsmuseet, pekt på et bilde av Heinrich Fehlis og sagt: «Han er min far».

- Da husket jeg plutselig en gang da jeg var ni-ti år, hvor mor fortalte at jeg hadde en halvbror i Tyskland - før hun også begynte å fortelle at jeg hadde en eldre søster. Men så ble hun taus som en stein og ville ikke snakke mer om det, forteller Venke.

Dersom Fehlis fikk et barn i Norge før han møtte Lillemor, må hun trolig være et par år eldre enn Venke.

- Hvis det er sant, og hun fortsatt er i live, kan jeg kanskje få treffe min halvsøster, sier Venke og smiler.

Etter skilsmissen for 23 år siden har hun både drevet spa og solgt luksusbiler i Connecticut. I dag er hun pensjonist. Venke lever en fredelig tilværelse med gode venner, og hygger seg med barnebarna.

I tillegg er hun snart aktuell med ei bok på norsk om livet sitt. «Gestaposjefens datter» gis ut nå i oktober.

Det har kostet henne mye å komme dit hun er i dag. Først for ti år siden følte Venke seg sterk nok til å prate om livshistorien sin.

- Da begynte jeg å merke at når jeg fortalte sannheten, når jeg begynte å fortelle lite grann, så ble jeg sterkere og sterkere. Nå kan jeg fortelle til vilt fremmede mennesker. Jeg er blitt den personen jeg skulle være.•

magasinet@dagbladet.no

Kilder: «Cupido og det gamle apotek» av Gerd Høst, Venke Fehlis' brev og papirer, VG og Expressen.