Jørgen Foss (23) mener vi må tåle at noen mennesker ønsker å veie 150 kilo.
Vektløs: Jørgen har drevet med vannaerobic i oppveksten, og elsker følelsen av å flyte. Denne høsten ble «Pitbullterje»-skuespilleren fedmeoperert og løp 3-kilometeren i Oslo maraton. - Jeg vil bevise at også overvektige kan være i aktivitet. Nå vil jeg ikke la muligheten gå fra meg til å få så god helse som mulig.
Jørgen Foss
Aktuell: Leder Landsforeningen for overvektige, og har kritisert myndighetenes kostholdsråd for å være uklare. Det fikk trimekspert Kari Jaquesson til å se rødt.
Familie: Mor, far og lillesøster.
Kjører: — Bil og trikk.
Favorittord: — Jeg sier «ikke sant» hele tiden, men det er ikke bra. Jeg svarer «kultur», det er et fint ord med fin betydning.
Siste kulturopplevelse: — Korpskonsert i Sagene festivitetshus.
Familie: Mor, far og lillesøster.
Kjører: — Bil og trikk.
Favorittord: — Jeg sier «ikke sant» hele tiden, men det er ikke bra. Jeg svarer «kultur», det er et fint ord med fin betydning.
Siste kulturopplevelse: — Korpskonsert i Sagene festivitetshus.
Jeg hadde lyst til å bli 30 år. Det er for tidlig for meg å forsvinne nå.
Jørgen Foss
Foto: Lars Myhren Holand
Les også
Hvor mye skal en feit, liten gutt tåle? De eldre gutta gjemte seg langs skoleveien, spente bein på ham, spyttet, kastet ting på ham. «Jørgen, du er et fettmonster». De slengte sekken hans i dusjen, låste ham inne på do. År etter år, som om det var slik det skulle være, naturens gang.
- Det var jævlig, alt det der, men jeg bærer ikke noe nag. Det jeg kan tenke på, er hvorfor ingen så det. Hvorfor var det ingen som så det, når jeg så det hver eneste dag?
Mennesket er tilpasningsdyktig. Mobbeofferet også. Han lærte seg teknikker: Enten gjemte han seg inne på skolen i friminuttene, fant seg et hjørne, ble usynlig. Eller så løp han først ut og stilte seg i nærheten av en lærer. Da kunne de ikke gjøre noe. Da var han trygg. Og det hendte han tenkte dette: «Jeg er Jørgen. Jeg er ikke et monster.»
Har han gjemt bort sitt egentlige jeg i et «lass av fett»?
Er han en misbruker, en som doper seg med mat? Etter at Jørgen Foss, lederen av Landsforeningen for overvektige, var ute i media og kritiserte myndighetenes kostholdsråd, smelte trimekspert Kari Jaquesson tilbake på bloggen sin og sa han måtte slutte å skylde på andre for et matmisbruk han selv var skyld i.
- Jeg ville snakke sak, så da er det trist med personangrep på meg. Alle rollemodeller, Kari også, burde tenke gjennom hva de sier. Når hun mener det er greit å si at jeg gjemmer meg bak et lass av fett, da tar barn etter henne.
Jørgen sitter bredbeint på en liten kafé på Sagene i Oslo og tørker regndråper av brillene.
- Vi må se på overvektige som en ressurs i samfunnet. De er på alle arbeidsplasser, på bussene. Det er en million overvektige i landet, hundre tusen av dem er sykelig overvektige.
- Det høres ut som et samfunnsproblem?
- Jo, men vi må tolerere at noen mennesker ønsker å være store.
- Er det noen som ønsker det?
- Ja, det er det alltid. Noen ønsker å veie 150 kilo, andre 80. Det er en myte at store folk er late og syke, at de ligger på sofaen og drikker cola og spiser potetgull. Det viktige er at helsa er god og at samfunnet legger til rette for det.
Selv har han blitt så stor at han trodde hjertet ikke ville orke å slå mer.
- Det verste for meg har aldri vært det fysiske, det har vært blikkene jeg får, at folk peker. Overvekt er tabu. Det er forbundet med at du er uren, at du er stygg. Vi vokser opp med folkeeventyr om den feite grisen som bare spiser og spiser.
- Uren?
- Ja, innimellom kan jeg føle at folk er redde for å ta på meg. Og overvekt er forbundet med noe selvforskyldt: «Hvorfor slanker du deg bare ikke?».
- Så hvorfor slanker du deg bare ikke?
- Ja, hadde jeg oppskriften på hvordan jeg kunne blitt mindre tidligere, ville jeg gjort det. Det er mer komplisert enn som så. Selv om jeg er den første til å anerkjenne at jeg burde spist annerledes. Jeg har ikke levd på salat, altså, men allikevel mener jeg at om jeg hadde spist mye sunnere, ville jeg uansett ikke vært en atlet. Jeg kommer fra en familie av overvektige - uten at det betyr at jeg skylder på gener.
Oslo regner vekk utenfor vinduet.
- Men hvorfor må jeg forsvare meg selv? Jeg har aldri vært en monsterspiser. Jeg er Jørgen, jeg har alltid vært feit og stolt, selv om det har kostet mye. Jeg har fått utdelt den kroppen jeg har.
- Ønsker du deg ikke en mer normal kropp?
- Jo, herregud. Før pleide jeg å ha vondt i magen før jeg skulle fly, jeg gruet meg sånn. Nå hender det jeg bestiller to seter. Men man føler seg utenfor normen, utenfor det samfunnet har sagt er greit. Du skal jo passe inn i det flysetet.
Når skjønte han selv at han var annerledes? Det må ha vært på helsestasjonen. Han var 4 år, kanskje 5, og han husker den hvite legefrakken over ham som sa: «Jasså, du har gått opp en hel smørpakke, du».
- Det ordet, «smørpakke», det satt i lenge. Det sitter i fortsatt. Han burde prøvd å hjelpe meg i stedet, sier Jørgen.
- Hvordan da?
- Jeg vet ikke. Det finnes tiltak. Og det er noe med måten man snakker til barn på. For det første må man snakke med foreldrene. Selv om du er overvektig, er du ikke et monster, du er fortsatt bare en gutt på fire år.
- Hva tenker du når det blir sagt at overvekten din skyldes et «hull i deg selv», at du ikke vet hvem du egentlig er?
- Det føles ikke sånn. Det går ikke en dag uten at jeg lurer på hva jeg kunne gjort annerledes, men samtidig er jeg stolt av meg selv.
- Tror du psykologhjelp kunne stoppet vektøkninga di?
- Jeg vet ikke. Jeg fikk aldri et slikt tilbud i barndommen. Men jeg tror uansett det må mer til enn noen som sier: «Gå mer, spis mindre».
Mormor var overvektig. Mamma også. Og pappa. Tre-roms på Sagene, han spilte trompet, det var en fin oppvekst.
- Hjemme sa jeg aldri noe om mobbinga. Jeg var redd for at det skulle bli verre. Mamma er sånn at hvis noen glor på meg på gata, så glor hun skikkelig tilbake, forteller han.
Mora pleide å ringe foreldrene til barna som mobbet ham. «Vet du hva sønnen din gjør?», sa hun inn i telefonrøret, og noen av disse samtalene husker han fortsatt. Han sto bak døra og hørte på henne, hørte en mor som forsøkte å redde sønnen sin.
- Det siste mamma ønsket seg var at barna hennes skulle bli overvektige også. Mormor måtte sy klærne hennes, hun kjenner til den konstante redselen for å bli mobba.
Han kunne ikke løpe fra dem, så han begynte å svare. Og etterpå har han tenkt at det er der politikeren i ham kommer fra. 12 år gammel var han i sin første tv-debatt. «Tabloid» med Pål T. Jørgensen. Helseministeren var der, tv-lampene lyste, helt stille når han snakket. Og han likte det. I dag er han lokalpolitiker og jobber i handikapforbundet.
- Jeg har sagt at hvis jeg ikke har blitt kulturminister innen jeg er 60, blir jeg skuffet over meg selv. Men man skal ikke snakke for mye om sånt. Jeg vil være med og påvirke, se resultater, det synes jeg er fryktelig gøy, sier Jørgen.
Og så snakker han om kultur, og da klarer han nesten ikke styre seg, for han elsker kultur. Og korps. Han er på korps- konserter så ofte han kan. Da han ble med i korpset, fant han et fristed fra mobbingen.
- Jeg har alltid sett annerledes ut. Jeg skjønner at jeg ikke er den mest attraktive gutten. Disse menneskene vi ser opp til i samfunnet, jeg ser ikke ut som dem. Jeg ser ikke ut som John Carew, jeg ser ikke perfekt ut. Men jeg har alltid håpet at folk skal kunne se bak dette fettet.
Jørgen smiler, hendene ned rundt den store magen.
- Det er litt derfor jeg jobber med dette. Hvem jeg er, det er mye mer enn utseendet mitt.
Han ser for seg en familie en dag, han også. Men alt det der ligger fram i tid.
- Jeg har ikke hatt noen kjæreste. For å være ærlig har jeg aldri tenkt så mye på det. Kanskje skyldes det at jeg ikke har sett meg selv som attraktiv, men jeg er jo bare 23.
Jørgen forsvinner ned i dypet. Han har gruet seg til dette, å ikke flyte, bare forsvinne. Det er august. Legene skjærer fem hull i kroppen hans. Han ligger der på benken med ledninger og apparater rundt seg, de snitter magesekken, gjør den mindre, syr igjen. Når han våkner er han fedmeoperert.
- Det var et jævla nederlag. Du går til fastlegen og sier: «Hei, jeg heter Jørgen. Jeg klarer ikke å ta vare på meg selv». Men jeg hadde lyst til å bli 30 år.
Det er for tidlig for meg å forsvinne nå.
Han løfter på den røde genseren, viser fram de små arrene, nesten usynlige på magen hans. Etter operasjonen kan han spise et halvt knekkebrød og være stappmett. Han lever på vitaminer og kosttilskudd, piller til frokost og middag.
- Jeg har gått på Grete Roede og alt det der, og det funker i en liten periode, men jeg er i en helt annen skala. Operasjonen er for folk som skal ned 100-150 kilo.
- Tenker du på hvordan i all verden du kunne ende her?
- Hele tiden. Og jeg får dårlig samvittighet, alle i samfunnet mener jo at det er min egen feil, at jeg kunne løpt rundt Sognsvann, spist salatblader, så ville jeg vært frisk.
- Stemmer ikke det?
- Jo, altså, jeg er overbevist om at inntak og uttak er en faktor i dette. Samtidig er det andre ting. For noen er det en spiseforstyrrelse, og andre igjen legger lettere på seg.
- Har du en spiseforstyrrelse?
- Jeg vet ikke. Jeg kunne spist annerledes, men allikevel...Jeg har spist en hel Grandiosa, jeg også, men det er det vel mange gutter som har gjort? Som sagt, hadde jeg visst oppskriften, så...
- Tror du at du noensinne finner den?
- Kanskje etter hvert.
Han har ikke vært på vekta etter operasjonen. Tallene er uinteressante, sier han, forteller ingen hva han veier.
- Det er god helse som betyr noe. Operasjonen er et verktøy, jobben må jeg gjøre selv. En av drømmene mine er å kjøpe meg en sykkel til våren og sykle.
- Når sykla du sist?
- Jeg hadde en gul DBS da jeg var 11.
Fargerike badedrakter. Lukten av klor, av frihet. Det er bare damer i 60-åra. Og ham. De stirrer, men han bryr seg ikke. De kommer aldri til å vite hvordan det føles å være vektløs. Så lukker han øynene og forsvinner. Den overvektige vektløse mannen. I bassenget på Sogn videregående. Hele oppveksten har han drevet med vannaerobic.
- Mange drømmer om å fly, men jeg har opplevd det. Jeg kan fly. Og jeg kan hoppe. Vi overvektige, vi flyter. Fett flyter, sier han og smiler.
Så går han ut i regnet, den vektløse mannen.
- Problemet når du flyter, er at du er så synlig. Du har ingen klær å gjemme deg bak, men det driter jeg i. For det er fantastisk.
esa@dagbladet.no
- Det var jævlig, alt det der, men jeg bærer ikke noe nag. Det jeg kan tenke på, er hvorfor ingen så det. Hvorfor var det ingen som så det, når jeg så det hver eneste dag?
Mennesket er tilpasningsdyktig. Mobbeofferet også. Han lærte seg teknikker: Enten gjemte han seg inne på skolen i friminuttene, fant seg et hjørne, ble usynlig. Eller så løp han først ut og stilte seg i nærheten av en lærer. Da kunne de ikke gjøre noe. Da var han trygg. Og det hendte han tenkte dette: «Jeg er Jørgen. Jeg er ikke et monster.»
Har han gjemt bort sitt egentlige jeg i et «lass av fett»?
Er han en misbruker, en som doper seg med mat? Etter at Jørgen Foss, lederen av Landsforeningen for overvektige, var ute i media og kritiserte myndighetenes kostholdsråd, smelte trimekspert Kari Jaquesson tilbake på bloggen sin og sa han måtte slutte å skylde på andre for et matmisbruk han selv var skyld i.
- Jeg ville snakke sak, så da er det trist med personangrep på meg. Alle rollemodeller, Kari også, burde tenke gjennom hva de sier. Når hun mener det er greit å si at jeg gjemmer meg bak et lass av fett, da tar barn etter henne.
Jørgen sitter bredbeint på en liten kafé på Sagene i Oslo og tørker regndråper av brillene.
- Vi må se på overvektige som en ressurs i samfunnet. De er på alle arbeidsplasser, på bussene. Det er en million overvektige i landet, hundre tusen av dem er sykelig overvektige.
- Det høres ut som et samfunnsproblem?
- Jo, men vi må tolerere at noen mennesker ønsker å være store.
- Er det noen som ønsker det?
- Ja, det er det alltid. Noen ønsker å veie 150 kilo, andre 80. Det er en myte at store folk er late og syke, at de ligger på sofaen og drikker cola og spiser potetgull. Det viktige er at helsa er god og at samfunnet legger til rette for det.
Selv har han blitt så stor at han trodde hjertet ikke ville orke å slå mer.
- Det verste for meg har aldri vært det fysiske, det har vært blikkene jeg får, at folk peker. Overvekt er tabu. Det er forbundet med at du er uren, at du er stygg. Vi vokser opp med folkeeventyr om den feite grisen som bare spiser og spiser.
- Uren?
- Ja, innimellom kan jeg føle at folk er redde for å ta på meg. Og overvekt er forbundet med noe selvforskyldt: «Hvorfor slanker du deg bare ikke?».
- Så hvorfor slanker du deg bare ikke?
- Ja, hadde jeg oppskriften på hvordan jeg kunne blitt mindre tidligere, ville jeg gjort det. Det er mer komplisert enn som så. Selv om jeg er den første til å anerkjenne at jeg burde spist annerledes. Jeg har ikke levd på salat, altså, men allikevel mener jeg at om jeg hadde spist mye sunnere, ville jeg uansett ikke vært en atlet. Jeg kommer fra en familie av overvektige - uten at det betyr at jeg skylder på gener.
Oslo regner vekk utenfor vinduet.
- Men hvorfor må jeg forsvare meg selv? Jeg har aldri vært en monsterspiser. Jeg er Jørgen, jeg har alltid vært feit og stolt, selv om det har kostet mye. Jeg har fått utdelt den kroppen jeg har.
- Ønsker du deg ikke en mer normal kropp?
- Jo, herregud. Før pleide jeg å ha vondt i magen før jeg skulle fly, jeg gruet meg sånn. Nå hender det jeg bestiller to seter. Men man føler seg utenfor normen, utenfor det samfunnet har sagt er greit. Du skal jo passe inn i det flysetet.
Når skjønte han selv at han var annerledes? Det må ha vært på helsestasjonen. Han var 4 år, kanskje 5, og han husker den hvite legefrakken over ham som sa: «Jasså, du har gått opp en hel smørpakke, du».
- Det ordet, «smørpakke», det satt i lenge. Det sitter i fortsatt. Han burde prøvd å hjelpe meg i stedet, sier Jørgen.
- Hvordan da?
- Jeg vet ikke. Det finnes tiltak. Og det er noe med måten man snakker til barn på. For det første må man snakke med foreldrene. Selv om du er overvektig, er du ikke et monster, du er fortsatt bare en gutt på fire år.
- Hva tenker du når det blir sagt at overvekten din skyldes et «hull i deg selv», at du ikke vet hvem du egentlig er?
- Det føles ikke sånn. Det går ikke en dag uten at jeg lurer på hva jeg kunne gjort annerledes, men samtidig er jeg stolt av meg selv.
- Tror du psykologhjelp kunne stoppet vektøkninga di?
- Jeg vet ikke. Jeg fikk aldri et slikt tilbud i barndommen. Men jeg tror uansett det må mer til enn noen som sier: «Gå mer, spis mindre».
Mormor var overvektig. Mamma også. Og pappa. Tre-roms på Sagene, han spilte trompet, det var en fin oppvekst.
- Hjemme sa jeg aldri noe om mobbinga. Jeg var redd for at det skulle bli verre. Mamma er sånn at hvis noen glor på meg på gata, så glor hun skikkelig tilbake, forteller han.
Mora pleide å ringe foreldrene til barna som mobbet ham. «Vet du hva sønnen din gjør?», sa hun inn i telefonrøret, og noen av disse samtalene husker han fortsatt. Han sto bak døra og hørte på henne, hørte en mor som forsøkte å redde sønnen sin.
- Det siste mamma ønsket seg var at barna hennes skulle bli overvektige også. Mormor måtte sy klærne hennes, hun kjenner til den konstante redselen for å bli mobba.
Han kunne ikke løpe fra dem, så han begynte å svare. Og etterpå har han tenkt at det er der politikeren i ham kommer fra. 12 år gammel var han i sin første tv-debatt. «Tabloid» med Pål T. Jørgensen. Helseministeren var der, tv-lampene lyste, helt stille når han snakket. Og han likte det. I dag er han lokalpolitiker og jobber i handikapforbundet.
- Jeg har sagt at hvis jeg ikke har blitt kulturminister innen jeg er 60, blir jeg skuffet over meg selv. Men man skal ikke snakke for mye om sånt. Jeg vil være med og påvirke, se resultater, det synes jeg er fryktelig gøy, sier Jørgen.
Og så snakker han om kultur, og da klarer han nesten ikke styre seg, for han elsker kultur. Og korps. Han er på korps- konserter så ofte han kan. Da han ble med i korpset, fant han et fristed fra mobbingen.
- Jeg har alltid sett annerledes ut. Jeg skjønner at jeg ikke er den mest attraktive gutten. Disse menneskene vi ser opp til i samfunnet, jeg ser ikke ut som dem. Jeg ser ikke ut som John Carew, jeg ser ikke perfekt ut. Men jeg har alltid håpet at folk skal kunne se bak dette fettet.
Jørgen smiler, hendene ned rundt den store magen.
- Det er litt derfor jeg jobber med dette. Hvem jeg er, det er mye mer enn utseendet mitt.
Han ser for seg en familie en dag, han også. Men alt det der ligger fram i tid.
- Jeg har ikke hatt noen kjæreste. For å være ærlig har jeg aldri tenkt så mye på det. Kanskje skyldes det at jeg ikke har sett meg selv som attraktiv, men jeg er jo bare 23.
Jørgen forsvinner ned i dypet. Han har gruet seg til dette, å ikke flyte, bare forsvinne. Det er august. Legene skjærer fem hull i kroppen hans. Han ligger der på benken med ledninger og apparater rundt seg, de snitter magesekken, gjør den mindre, syr igjen. Når han våkner er han fedmeoperert.
- Det var et jævla nederlag. Du går til fastlegen og sier: «Hei, jeg heter Jørgen. Jeg klarer ikke å ta vare på meg selv». Men jeg hadde lyst til å bli 30 år.
Det er for tidlig for meg å forsvinne nå.
Han løfter på den røde genseren, viser fram de små arrene, nesten usynlige på magen hans. Etter operasjonen kan han spise et halvt knekkebrød og være stappmett. Han lever på vitaminer og kosttilskudd, piller til frokost og middag.
- Jeg har gått på Grete Roede og alt det der, og det funker i en liten periode, men jeg er i en helt annen skala. Operasjonen er for folk som skal ned 100-150 kilo.
- Tenker du på hvordan i all verden du kunne ende her?
- Hele tiden. Og jeg får dårlig samvittighet, alle i samfunnet mener jo at det er min egen feil, at jeg kunne løpt rundt Sognsvann, spist salatblader, så ville jeg vært frisk.
- Stemmer ikke det?
- Jo, altså, jeg er overbevist om at inntak og uttak er en faktor i dette. Samtidig er det andre ting. For noen er det en spiseforstyrrelse, og andre igjen legger lettere på seg.
- Har du en spiseforstyrrelse?
- Jeg vet ikke. Jeg kunne spist annerledes, men allikevel...Jeg har spist en hel Grandiosa, jeg også, men det er det vel mange gutter som har gjort? Som sagt, hadde jeg visst oppskriften, så...
- Tror du at du noensinne finner den?
- Kanskje etter hvert.
Han har ikke vært på vekta etter operasjonen. Tallene er uinteressante, sier han, forteller ingen hva han veier.
- Det er god helse som betyr noe. Operasjonen er et verktøy, jobben må jeg gjøre selv. En av drømmene mine er å kjøpe meg en sykkel til våren og sykle.
- Når sykla du sist?
- Jeg hadde en gul DBS da jeg var 11.
Fargerike badedrakter. Lukten av klor, av frihet. Det er bare damer i 60-åra. Og ham. De stirrer, men han bryr seg ikke. De kommer aldri til å vite hvordan det føles å være vektløs. Så lukker han øynene og forsvinner. Den overvektige vektløse mannen. I bassenget på Sogn videregående. Hele oppveksten har han drevet med vannaerobic.
- Mange drømmer om å fly, men jeg har opplevd det. Jeg kan fly. Og jeg kan hoppe. Vi overvektige, vi flyter. Fett flyter, sier han og smiler.
Så går han ut i regnet, den vektløse mannen.
- Problemet når du flyter, er at du er så synlig. Du har ingen klær å gjemme deg bak, men det driter jeg i. For det er fantastisk.
esa@dagbladet.no
