- Det siste jeg gjorde når jeg la meg, var å sende ut en tweet, og i løpet av natta kunne jeg våkne for å sjekke om det var kommet noe respons. Noen morgener våknet jeg med en tweet klar i hodet.

Denne uka kommer den skjønnlitterære forfatteren Nils Gullak Horvei ut med sin niende roman, og med den kan man trygt skrive at han har truffet en slags tidsånd. Temaet er nemlig Twitter. Dette nettfenomenet der man kan spy ut meninger og synspunkter, alt innenfor 140 tegn. Horvei var hyperaktiv i denne disiplinen, inntil han plutselig skjønte at han måtte slutte.

- Det var kjempemorsomt så lenge det varte, men det ødela konsentrasjonen. To bokprosjekter gikk til helvete.

Det tredje fikk han altså i havn, og i romanen «Følg meg» kan vi lese om hovedpersonen som er hodejeger og er gift med en, ja, hvordan skal vi formulere det, en noe flyktig kvinne som elsker å være på tv. De begynner begge å tvitre, hun først, og det tar helt av.

De som kjenner Horvei, vil straks se likhetene med hans eget liv. Han har jobbet som hodejeger, og er gift med den tidligere hodejegeren, kommentatoren og Twitter-dronninga Elin Ørjasæter. Men dette er ikke et selvbiografisk prosjekt. Romanpersonene er blitt egne personer underveis.

- For meg er det slik at når jeg begynner å skrive, så er det som en båt som ligger til kai med noen trosser i land. De har en forbindelse til virkeligheten. Så kapper du trossene og begynner å seile, og glemmer det som var. Og når du legger til på den andre siden, da er det fiksjon, sier Horvei.

- Men at kona i romanen er litt for åpenhjertig på Twitter, er kanskje hentet hjemmefra?

- Det har jeg hentet hjemmefra.

Twitter var opprinnelig en tjeneste som sendte ut SMS til en liten gruppe venner. Ideen kom fra den amerikanske webutvikleren Jack Dorsey, som hadde jobbet med programvare som sendte ut meldinger fra taxisentraler. I et intervju med The Telegraph beskriver han et lite program han lagde på Blackberry-telefonen sin for å sende ut e-post til en liste av venner i 2001.

- Jeg var i Golden Gate Bison Park, og sendte en melding hvor det sto «I am at the Bison Park». Det var egentlig den første tweeten. Alle svarte med å spørre hvorfor jeg gadd å fortelle folk hva jeg gjorde, mens jeg gjorde det.

For folk flest åpnet Twitter 15. juli 2006. Det gikk ikke lenge før tjenesten nådde Norge. Forfatterspiren Elisabeth Irgens Casén Pihl (24) leste om Twitter på bloggen til en venninne i Singapore. 30. august 2006 sendte 17 år gamle @elisabethicp ut Norges første tweet: «I need a hug». Og, som en illustrasjon på hvor liten og intim tjenesten var på det tidspunktet:

- Biz Stone, en av de som grunnla Twitter, svarte: «hug». Jeg skjønte ikke hvor stort det var før flere år etterpå, sier Pihl i dag.

Twitter ble en snakkis, den vokste så kjapt at tjenestens servere ofte ble overlesset og tok kvelden. Selskapet har blitt verdsatt til over 8 milliarder dollar. I 2008 ble det tvitret 100 millioner ganger i kvartalet, i 2011 var tallet 140 millioner tweets om dagen.

Sintef-forsker Petter Bae Brandtzæg påpeker at mens Facebook er det største og vanligste sosiale mediet, er Twitter-brukerne de mest diskusjonsorienterte. Han mener åpenheten er den viktigste årsaken til at Twitter har kommet i sin nåværende posisjon.

- Det er ingen lukkede nettverk som på Facebook, og ting sprer seg veldig raskt på grunn av retweets (brukere «videresender» meldinger, red.anm.).

Dessuten - store hendelser har drevet fram veksten av Twitter, alt fra Michael Jacksons død til den arabiske våren. Og kjendiser som legger ut puppebilder av seg selv.

For Elin og Nils begynte det påsken 2009. Familien på fire var på Øyer, og vanligvis ville mor og far og de to sønnene spilt kort og brettspill, ja, slike aktiviteter som norske familier gjør i påskefjellet. Men der i sofaen satt mor med en snerten Macbook.

Neglene klapret over tastaturet, hun sippet til rødvinen, og innimellom trillet latteren. Hun storkoste seg. Ektemannen følte seg utenfor.

- Hun var sammen med oss, men forholdt seg til noen andre. Ja, jeg ble faktisk litt sjalu. Hva var dette her? Jeg hadde aldri hørt om Twitter. Og Elin sa at jeg måtte begynne selv, at jeg ville ha godt av det. Men jeg syntes det virket ekstremt fjernt å begynne å sende ut meldinger. Til hvem? Om hva da?

Men så begynte han. Horvei sendte ut noen meldinger, histen og pisten, som han sier. Om hva? Han husker ikke lenger.

- Og så begynte tilbakemeldingene å komme. Og så, ja, så bare eksploderte det.

Forfatteren følte seg vel ute i det digitale universet.

- Jeg har aldri vært en del av noe forfattermiljø, og på slike forlagsfester blir jeg helt zombie. Helt fra jeg var liten har jeg i større sosiale settinger følt at beina blir sparket vekk under meg.

- Med nære venner kan jeg være både avslappet og morsom, men i større sosiale settinger klarer jeg ikke det. Men på Twitter var jeg meg selv. Morsom, slagferdig og avslappet. Jeg spilte ikke en rolle, men var meg selv på mitt beste. Og det finnes ikke noe sterkere dop enn å få positiv respons på å være den du er.

Han tvitret fra kjøkkenbordet, sofaen, kontoret, kafébordet, trikken og senga. Nils Gullak Horvei var blitt en samfunnskommentator.

- Jeg ble en del av det jeg kaller fillekommentariatet, en ny klasse som mener i hytt og pine om alt mulig. Det å se på tv ble helt annerledes. Jeg satt alltid med laptop eller Iphone og kommenterte det jeg så. Veldig spontant, opp eller ned med tommelen, uten å ta hensyn til at dette skulle leses og føles av den jeg kommenterte. Og responsen fra andre kom med en gang. Det prikket i kroppen, og det var umiddelbart. Jeg ble eksaltert, og fikk høy utskillelse av dopamin.

For Elisabeth Pihl, som er litt sjenert, er Twitter en fin måte å bryte isen på. Hun flyttet fra Bergen til Tromsø for å studere litteraturvitenskap, og flere av de nye vennene startet som 140 tegns blipp på skjermen. Nå kan hun sitte på universitetet og slenge ut en melding om at «jeg er den eneste i verden som ikke skjønner Kant».

- Og da får jeg ljomende tilbakemelding om at «nei, du er ikke den eneste». Når jeg har gjort romanresearchen min og vært for lat til å google, har jeg spurt Twitter. Det er morsommere, fordi da får man svar fra mennesker. Da jeg trengte en beskrivelse av Lillestrøm, var det for eksempel en gutt som sendte en epost med to A4-sider.

Mest respons fikk hun likevel da hun postet et bilde hvor hun ga «Discworld»-forfatter Terry Pratchett et kyss på kinnet. Det spredte seg som ild i tørt gress.

- Det var veldig mange som retweetet det, jeg har ikke tall. Det var en god egoboost i min twitterkarriere.

Det går fort på Twitter. Man må alltid kommentere det som er oppe der og da, og man må være på hugget. I helgene tar det helt av. Nils Gullak Horvei forteller at det er stor forskjell på hverdagstvitring og helgetvitring.

- I helgene blir Twitter en bar. Intensiteten øker. Folk blir mer løsslupne, og man blomstrer selv opp. På godt og vondt. For det er klart: Det er en høyrisikosport, og det kan ta av. Hvis det var morsomt og festen var i gang, kunne vi holde på til fire-fem om morgenen.

- Og så kom dagen derpå?

- Noen ganger med litt angst, selvfølgelig. Og av og til måtte jeg gå gjennom og slette noen tweets. Det er ikke alt som er like bra.

Det er lett å være tøff på Twitter. Et eksempel på det er da Horvei kommenterte Harald Eias tv-program «Brille». Han slengte med fingrene, og kommenterte usaklig om Harald Eias hår og at programmet ikke funket.

- I den stilen. Og plutselig, pang, kommer en direktemelding fra Harald Eia. «Jaså du...» Jeg stusset litt over at han reagerte. Eia er ikke kjent som den som tar mest hensyn når det gjelder å henge ut andre. Men det er tydelig at alle har et sårt sinn. Kjendiser har også følelser.

- Vi vil alle ha ros?

- Vi vil alle ha ros.

Sammen med kona Elin opplevde han at det var morsommere å sitte hjemme i stua og slenge med leppa sammen med twitterbuddies i den digitale baren.

- Men jeg var en gang på en tweetup med Dagfinn Nordbø.

- En tweetup?!

- Ja, det betyr at vi møtes. Fysisk. Jeg hadde aldri møtt Dagfinn Nordbø, men han var en av dem jeg hadde tvitret mye med.

Dagfinn Nordbø er komiker, musiker og tekstforfatter, og har sendt ut over 40000 meldinger.

- Vi fant en slags humortone på nettet. Og så møttes fire tvitrere hjemme hos ham, men det ble ganske pussig. Det var helt andre personer enn dem jeg hadde visualisert. Vi satt der og snakket litt med hverandre. Plutselig spratt Dagfinn Nordbø opp, gikk til macen og sendte avgårde en tweet. Og da var vi på en måte i gang. Etter det tok jeg et valg om at jeg ville vite minst mulig om dem jeg tvitret med.

Ved siden av tvitringa og en jobb som nattevakt i en HVPU-bolig forsøkte altså Horvei å skrive en roman. Han slet, fikk det ikke til.

Han klarte ikke konsentrere seg, og skrinla prosjektet. I stedet begynte han på en ny roman.

- Jeg skrev på den et par måneder, og det gikk raskt, litt fordi jeg hadde den samme skrivemodusen som på Twitter. Jeg fikk en lunken tilbakemelding fra forlaget, og så selv at det var dårlig. Det er stor forskjell på å spy ut korte meldinger og det å fordype seg i en roman.

Mens Elin Øjasæter beskriver seg selv som «den hypersosiale» i forholdet, er Nils «den innadvendte typen, som kan sitte en uke på en hytte og ikke ringe noen den uka fordi han sitter med en roman bare tre nordmenn orker å lese».

- Det er et par bokprosjekter som har gått dukken etter at han kom på Twitter, har du angret på at du introduserte ham for det?

- Nei, det får han ta ansvar for selv. Og som sosialt dyr er han utelukkende blitt positivt berørt. Det er jeg kjempeglad for, sier Ørjasæter.

Hun føler at Twitter gjør henne mer uavhengig av andre mennesker.

- Jeg ser at «oi, hvis jeg blir ufør i morra så har jeg fortsatt masse sosial kontakt». Som jeg sier til Nils: «Om du dør, må jeg kjøpe en stor hund.» Man kommer langt med Twitter og en stor hund.

Til tross for den sosiale stimulien: I likhet med ektemannen merker også Ørjasæter at det går ut over konsentrasjonen.

- Jeg er blitt mer fragmentarisk i hodet. Evnen til å fordype deg i lange tekster, der tror jeg Twitter gjør noe negativt med deg.

Ifølge forsker Petter Brandtzæg handler dette om å gå fra å kommunisere med en og en person til å snakke med mange.

- Hvis man har en smarttelefon med notifications om hva som skjer, blir man avbrutt hele tiden. Vi lever i en communication overload-situasjon hvor vi er i et møterom selv om vi er på kontoret. Det er åpent kontorlandskap uansett.

Til slutt sa det stopp for Nils Gullak Horvei.

- Jeg skjønte at hvis jeg skal klare å skrive en ny roman, må jeg slutte å tvitre. Og så var det vel Elin som sa det: Hvorfor ikke skrive en roman om Twitter?

Nedbremsingen startet høsten 2010. Og ettersom han fikk Twitter på avstand, har han lest og reflektert over det han har vært med på.

- Det første året vil jeg karakterisere som uskyldens tid. Det var et party, og det var bare å hoppe inn. Ingen visste hvem jeg var, og alt var ufarlig. Det var som i hippietida, med åpenhet og en tro på at alt var mulig. Jeg kunne kaste ut synspunkter, teste ut meninger, for det var ikke så farlig å bli korrigert der ute. Det var ikke om å gjøre å få rett. Da jeg hadde vært med en stund, begynte folk å legge merke til meg. Jeg begynte å posere, og ble mer bevisst på hvordan jeg ville framstå. Og etter hvert vokste snobben fram. Hvem er det som følger meg? Hvem er det som responderer?

For også i twitterverdenen er det et hierarki.

- Det er som i det virkelige livet. Jo mer kjent og betydningsfull man er, enten det gjelder makt, økonomi eller kultur, jo gjevere var det.

Det var alltid stas å få respons fra for eksempel komikere og politikere. Nå er uskyldens tid forbi, mener han.

- Folk er blitt mer profesjonelle, og promoterer meninger og produkter.

Og så begynner ting å gjenta seg.

Sintef-forsker Petter Brandtzæg tror det er den økte synligheten i media som har gjort Twitter-livet mer konformt, spesielt blant profilerte mennesker.

- I starten var det mer eksperimentering og litt mer vågale statusoppdateringer. Nå må man tenke seg om før man tvitrer - det kan være på førstesida av avisa dagen etter. Det skaper et kommunikasjonsunivers som er litt kjedeligere.

I romanen til Nils Gullak Horvei går det til helvete med hovedpersonen.

- Problemet da jeg skulle skrive en roman om dette, var at det ble litt som med «Kon-Tiki»-filmen. Det var ikke nok dramatikk, det ble for kjedelig. Jeg fikk nærmest beskjed fra redaktøren min om at dette må gå til helvete.

- For det har det ikke gjort med dere?

- Nei, vi har klart oss ganske bra. Men det er mye rart i twitterverdenen, der kjempes det, og det er noe av den verdenen jeg har beskrevet.

- Du har ikke helt sluttet å tvitre?

- Nei, men nå kan det gå to-tre uker mellom hver gang. Det er på en måte litt dødt. Før fikk jeg masse respons. Nå er det ingenting. Er du for lenge borte, må du jobbe hardt for å komme tilbake. Skal du delta i festen, må du være der hele tida.

- Er du en like varm tilhenger av Twitter som da du ble intervjuet av A-magasinet i 2010?

- Nei. Det føltes betydningsfullt å være der i strømmen, og jeg syntes at jeg sendte ut mange smarte tweets. Men hvis jeg nå printer dem ut og leser dem, så er det ingenting. Det er luft. For Twitter handler om øyeblikket. Det er som jazz. Å få til å kommunisere lynraskt der og da, med andre som er på nett med deg. Men produktet i seg selv er ingenting.

- Vil du anbefale folk Twitter?

- Njaaa...Det er mange interessante tvitrere, og jeg har lært masse, men nå har jeg mer igjen av å være på Facebook. Det er mer substans. Sosiale medier er kommet for å bli, men formene kommer til å endre seg. Det er mulig at Twitter er et forbigående fenomen. At vi om noen år ler av det, på samme måte som vi i dag ler av tekstmeldinger.

- Eh...ler vi av tekstmeldinger i dag?

- Ja, gjør vi ikke det?

magasinet@dagbladet.no