FILM: Fargene er absolutt paradisiske. Postkortparadisiske. Hvit sand, klemt mellom hav og himmel i asurblått. Blanke, grønne palmer. Men kjærligheten i «Paradis: Kjærlighet» er en handelsvare. Østerrikske Ulrich Seidl («Hundedager», «Import/Export») tar sitt publikum med bent inn i ubehaget, til den bokstavelig talt nakne sannhet, til sider ved det vesteuropeiske samfunnet som ikke er hyggelige å tenke på.

Selvbedrag

I Seidls nye film handler det om kvinner i femtiårene, overvektige og ufikse, forlengst fintet ut av den seksuelle arenaen i hjemlandet. De drar til Kenya for å finne menn som vil gi dem, i alle fall for en stakket stund, det de ikke får i sine daglige liv. Langs strendene ved hotellet står mennene i kø for dem. De trenger penger. Kvinnene trenger sex, eller, kanskje viktigere, oppmerksomhet, ømhet.

Tilbud og etterspørsel er på plass, utvekslinger oppstår. Men de kalles aldri ved sitt rette navn. I «Paradis: Kjærlighet» fremstilles sexturismen som nesten umulig uten et nivå av selvbedrag og fornektelse. Mennene har alltid en mor eller en søster som er syk og trenger penger. Kvinnene fniser og er småforelsket og later som om de ikke skjønner hva som skjer.

Nakent og detaljert

Alenemoren Teresa (Margarete Tiesel) er på sin første Kenya-tur. Først rygger hun forferdet tilbake i møte med de pågående unge mennene. Så lar hun seg rive med. «Paradis: Kjærlighet» kulminerer i to lange, smertefulle scener, der Teresa og venninnene hyrer en mann for natten og der Teresa kommanderer en av bartenderne på hotellet opp på rommet sitt. Scenene spilles ut i rystende detalj, og er så rå og nedverdigende at det kjennes i mellomgulvet til den som ser på.

Grunnen til reaksjonen er selvsagt at det oppleves som uutholdelig virkelig. Det er faktisk troverdig at behovet for å bli begjært, for å være et seksuelt vesen, kan bli så sterkt at det gjør vanlige damer til utbyttere som ydmyker seg selv og andre. De dels improviserte dialogene er også overbevisende og fremkaller sjokkert latter her og der, i møte med en livsstil som har både komiske og tragiske sider. Det dokumentaraktige, kikkeraktige bringer oss tettere på Teresa og de andre.

Fryktløs skuespiller

Men filmens prosjekt er først og fremst er å vise frem, ikke utforske. Seidl peker på et fenomen, men klarer ikke å gi det tilstrekkelig dramaturgi. Intensiteten til tross føles «Paradis: Kjærlighet» litt flat, og litt lang. Hele tiden fylles det på med mer av det samme.

Tiesel hengir seg til prosjektet og gjør en uforferdet, desperat rolle, avkledd både fysisk og emosjonelt. «Paradis: Kjærlighet» ville ikke gjort slikt inntrykk uten henne. Men om inntrykket er sterkt, er det ikke varig.