FILM: Det er nå en gang slik at ett menneskes indre liv, dets egentlige tanker og følelser, er utilgjengelige for et annet. Likevel knytter folk seg sammen, tett, lener seg på hverandre, bygger felles liv.

Ideen bak det norsk-tyske dramaet «To liv» appellerer til en grunnleggende frykt og fascinasjon: Hva om din nærmeste ikke er den du tror? Om familielivet viser seg å være basert på én fundamental usannhet, betyr det at alt annet var løgn? Det skorter ikke på potensial. Men «To liv» gjør ikke maksimalt ut av sitt fengslende premiss.

Lebensborn-skjebne

Verden kommer sakte til hektene etter Berlinmurens fall. Utenfor Bergen bor familien Myrdal: Herr og fru (Sven Nordin og Juliane Köhler), og studentdatteren Anna (Julia Bache-Wiig) med en baby hun er blitt alene med. I mormor (Liv Ullmann) har de en ivrig (overivrig, ifølge svigersønn) støttespiller.

Mormor var kjæreste med en tysk soldat under krigen, og fødte en datter som ble brakt til Tyskland som Lebensborn. Først mange år senere ble mor og datter gjenforent. Eller var det egentlig det som skjedde?

Gjør ikke inntrykk

«To liv» fortelles dels gjennom kornete tilbakeblikk. Regissør og manusforfatter Georg Maas utnytter usikkerheten rundt Lebensborn-barnas skjebne og den paranoide politiske situasjonen i DDR for å skape et familiedrama med thrillertrekk, eller en thriller med emosjonell klangbunn. Antagelig burde filmen vært tydeligere i sitt valg av fil.

For «To liv» er ikke handlingsdrevet og jagende nok til å være en virkelig thriller, og ikke sterk nok på dialogplanet til å gjøre inntrykk som menneskelig drama. Dette er i hovedsak et regi- og manusproblem - de redegjørende replikkvekslingene virker ikke som intime samtaler mellom mennesker som har levd sammen i flere tiår, og Maas gir ikke personene sine tid og rom til virkelig å reagere når sannheten rulles opp.

Vag politikk

Knappheten er iblant tiltalende, som i den elegante Köhlers beherskede rolletolkning og det stillferdige sluttbildet. Men det bidrar også til at flere av sporene i filmen ikke får sin naturlige avrunding eller forklaring. De politiske og juridiske sidene av historien forblir nokså vage. Ken Duken er fint tvetydig som den tilsynelatende idealistiske juristen som vil kartlegge Lebensborn-barnas skjebne, og Liv Ullmann er nyanserikt bekymret i bakgrunnen.

«To liv» har en rekke kvaliteter som man godt kan nikke anerkjennende til. Den dytter hovedpersonene sine med bestemt hånd mot en situasjon som virkelig er umulig. Men den vekker få følelser.