ALBUM: Iris DeMent (51) fra Arkansas er et av disse navnene som står fjellsterkt i bevisstheten til musikalsk bevisste countryfans, men som neppe ville trukket folk på en større scene i Oslo.

Typisk nok åpnet hun den bookingbevisste Drammen-festivalen Working Man's Hero tidligere i år.

Nå kommer hennes første plate med egne komposisjoner siden «The Way I Should» fra 1996. Dette tidsspranget sier noe om å ta musikken på alvor. Som hun har uttrykt det; for hennes foreldre var ikke musikk underholdning, men en måte å overleve hverdagen på.

Det er denne situasjonen hun tar på alvor, der hun setter seg selv foran orkesteret, blant annet med en diskret blåserrekke, komper seg selv på piano og trekker enkeltord ut på en måte som minner mer om Patsy Cline enn om Emmylou Harris.

Hun har noe dirrende og desperat i kjernen av sin sangstil, som om hun trekker disse låtene ned fra scenen og ut i livet, hvor fortellingene utspiller seg.

Vakkert? Ja. Men også fylt med en tilkjempet form for sannhet.

Det er det viktigste.