Jeg er nesten desperat etter hjelp, både på vegne av meg selv og min sønn. Han er snart 14 år - og helt klart i en brytningsperiode. Jeg har jobbet en del med barn og unge i barnehage og skole, og har i tillegg en datter på snart 18 år. Jeg er derfor ikke helt uopplyst om alle berg-og-dal-baner vi må igjennom før barna er voksne. Datteren min har i hovedsak klart seg bra gjennom ungdomstida. Verken hun eller broren røyker eller drikker, noe jeg har terpet på (med mild hånd, men ganske konsekvent) i alle år.

Jeg er alenemor, og har vært det i over 10 år. Jeg har altså vært nødt til å være karakterfast og konsekvent. Jeg har ikke fast jobb, men er student på høyskole. Dette medfører at jeg er en del borte på samlinger. Det har vist seg å ikke by på store problemer når det gjelder barna, heldigvis. De kjekler på sitt vis om småting, men klarer seg fint med jevnlig tilsyn av en voksen slektning de fem dagene jeg er borte.

Jeg kan også nevne at min sønns far og jeg ikke kommer noe godt overens. Det ser ut til at hver gang noe uforutsett skjer i forbindelse med samvær med far, skal skylden overføres på meg. Slik har det vært i alle år. Det begynte med at far ikke taklet at jeg tok ansvaret for sønnen. Jeg kan også innrømme at jeg ikke klarte å skilles fra sønnen min sånn helt uten videre. Fram til han ble 10 år var han nesten et mønsterbarn. Jo da, vi hadde noen kontroverser da også, vi har gått igjennom det vanlige maset om lekser, overnatting, venner og godteri, absolutt alt man kan diskutere seg grønn på med barn.

På disse områdene har jeg vært konsekvent. Jeg har ikke hatt råd til så mange fritidssysler som må betales for. Barna mine har fått lov å gå på fotball og dans, men har etter hvert sluttet med det av forskjellige grunner. Faren hans har ofte kritisert meg for dette og andre ting i hans påhør. Far gjør nå et poeng av å aldri diskutere sønnen sin foran ham selv, men jeg sitter alltid igjen med et inntrykk etter samvær av at noe er blitt sagt mellom dem som forverrer situasjonen her hjemme. Far har lovet at han skal la sønnen min flytte til ham straks det skjer endringer i jobbsituasjonen hans.

Jeg er enig i at dette kan være en god idé, fordi jeg tror han vil ha godt av et sceneskifte og se at faren også har hverdager.

Det er verdt å nevne at sønnen min har ønsket å flytte dit helt siden han var 10 år, da faren begynte å tjene penger. Nå er han gift (med en dame jeg synes er helt ok), har stort hus, to biler, båt og campingvogn, mulighet til å reise på ferie og i det hele tatt et flott liv. Nei, jeg er ikke sjalu, dette er bare presentasjon av fakta.

Saken er som følger: Jeg tror at sønnen min lider, uten at jeg kan sette fingeren på hva det er. Han tror at alt vil bli bedre bare han flytter til faren sin som han bare har samvær med i helger og ferier, aldri på hverdager, for det går ikke med tanke på farens arbeid.

Sønnen min er blitt veldig opptatt av hva andre tenker

om ham (ikke uvanlig), han har dysleksi og sliter på skolen, og det har derfor vært en evig kamp når det gjelder lekser. Han har venner han treffer jevnlig, og jeg har ikke fått noen signaler om at han mobbes. Han har nettopp begynt på ungdomsskolen, og jeg har stor tiltro til hans nye lærere, som virker oppegående nok. En venninne av meg er lærer der,

og sier at sønnen min smiler mye i løpet av skoledagen.

Problemet oppstår når han kommer hjem, uansett hvor han kommer fra. Han klarer å oppføre seg når faren kommer med ham inn døra her hjemme. Men dagen etter, eller bare en halvtime seinere, er det som om helvete er sluppet løs. Jeg har aldri hørt så mange stygge ord i en 13-årings munn. Nå er jeg blitt kalt alt fra jævla kjerring til pedofil (fordi jeg har den vanen å se intenst på ham når vi snakker sammen eller jeg vil ha hans oppmerksomhet) og enda verre ting. Han sier at han ønsker at jeg var død (helt sikkert ikke så uvanlig) og at han kunne tenke seg å knekke nakken min.

Når søsteren er borte vil han ikke sitte ved middagsbordet med meg, men lager middagen sin selv og spiser den på rommet sitt. Han spiller en del X-box og slike ting, men der har vi faktisk klart å sette noen klare grenser som det ser ut som han respekterer, i hvert fall når jeg følger med på en viss avstand.

Jeg kan bare drømme om å være altfor tydelig på dette, da gjør han opprør og spiller til 3- 4 på natta i protest. Så jeg har en mild, men konsekvent tilnærming til temaet ved å gi et fast klokkeslett når det skal slås av.

Jeg har gjort store anstrengelser for å prøve å nærme meg sønnen min på en bedre måte, men uansett hva jeg gjør fungerer det ikke. Han ber meg hele tida om penger og materielle ting, men jeg nekter å kjøpe ting til ham for at han skal fortsette å være glad i meg. Jeg vil ikke at han skal sitte igjen med en følelse av å være kjøpt når han blir voksen. Jeg ønsker jo også at han skal være glad i meg fordi jeg faktisk er moren hans og oppfører meg som en mor, og fordi jeg elsker ham høyt selv. Det er noe jeg forteller ham støtt og stadig, men ikke så ofte at det blir rutine. Når han raser som verst kan jeg si at jeg uansett er glad i ham og at jeg skal fortsette å være der for ham, at jeg skal jobbe for at han kan bo en periode hos faren hvis dette lar seg ordne, men at jeg aller helst ønsker å få være sammen med ham til han flytter for seg selv. Rett og slett fordi jeg savner ham når han er borte.

Han har så mange gode sider. Han har masse humor, men det hender jeg lurer på om han er i besittelse av den dosen selvironi som er så nødvendig i sosial sammenheng.

Jeg er helt sikker på at mitt eget forhold til mine foreldre har noe å si. Jeg har prøvd veldig hardt å være en bedre mor enn min egen har vært, men jeg har garantert gjort haugevis med feil.

Jeg er livredd for at forholdet til min sønn er ødelagt for resten av livet. Så ille er det faktisk. Det er en situasjon man må oppleve for å forstå den fullt ut. Jeg er klar over at beskrivelsen min kan framstå noe kaotisk, og grunnen til at jeg skrev nå, var at det oppsto en episode som nesten tok knekken på meg. Likevel klarte jeg å forholde meg rolig utad.

Jeg håper at du ser et mønster her og kan hjelpe meg. Kan hende er dette helt vanlig oppførsel fra en tenåring, men jeg må få si at da er jeg nok sjokkskadet for livet, for jeg er aldri før blitt behandlet slik av noe barn - og dette er min sønn. Nei, det handler egentlig ikke så mye om hva jeg føler - jeg er egentlig veldig engstelig for hva han føler inni seg selv og hvordan jeg kan redde ham fra seg selv - hvis man kan si det på den måten. Forstår du hva jeg mener?

Med vennlig hilsen en desperat mor

JESPER JUUL SVARER:

Av plasshensyn måtte jeg forkorte brevet ditt med nesten halvparten. Begge halvdeler tegner et bilde av en mor som på tross av vanskelige odds har anstrengt seg nesten umenneskelig for å være en god nok mor. Min erfaring sier at nettopp dette er en del av problemet. Du er rett og slett for prektig, for forståelsesfull, for hensynsfull, for romslig, og for grenseløs (når det gjelder dine personlige grenser).

Dette provoserer spesielt tenåringer, som daglig opplever at de ikke kan leve opp til dette idealet. Det skaper en skyldfølelse som sønnen din omgjør til frustrasjon og raseri. Farens uoppfylte løfter spiller selvfølgelig også en viktig rolle.

Nå er det på tide at du tillater deg å være et levende menneske, vise følelser, sette grenser og etablere deg som sjef i eget hjem. Hva sønnen din ellers gjør eller ikke gjør, er ikke viktig. Det viktigste er at han blir konfrontert med ditt sanne jeg, ikke bare rollen du har spilt. Det er ikke lett, men det blir en stor befrielse for dere alle tre!•

jesper.juul@dagbladet.no