ANMELDELSE:
I et intervju i Klassekampen tidligere i år akket en norsk sakprosaprofessor seg over at journalister tar over bokmarkedet på bekostning av akademikere. Det fører til mindre fordypning, hevdet han.

Den italienske journalisten Fabrizio Gattis bok «Bilal» er passende pensum både for sakprosaprofessoren og for andre som tenker at journalistikk i dag er noe lettvint surr som består i å klippe litt fra nettet.

Gatti går grundig til verks: For å finne ut hvordan menneskesmuglingen gjennom Sahara-ørkenen foregår, bruker han uker på den livsfarlige turen selv, blant al-Qaida-folk, kokainsmuglere, hissige regjeringssoldater og desperate mennesker på jakt etter et bedre liv.

For å finne ut hvordan afrikanske immigranter behandles på mottakssenteret på den vesle øye Lampedusa, selve symbolet på håpet om et nytt liv i Europa, kaster han seg i sjøen, blir fisket opp og internert som kurderen Bilal.
 
For å finne ut hvordan afrikanske og østeuropeiske immigranter på jakt etter jobb utnyttes som slaver i den mafiakontrollerte jordbrukssektoren i sør-Italia, lar han Bilal risikere liv og lemmer som tomatplukker. Det må man kunne kalle fordypning.

Disse undercover-oppdragene har Fabrizio Gatti utført for det italienske ukemagasinet Espresso, og han har vunnet høythengende journalistpriser for dem. I 2007 kom så boka som nå endelig er oversatt til norsk, ei bok som dels er en samling av reportasjene, men som også fungerer meget bra som et selvstendig, sammenhengende verk.
 
Til sammen danner disse historiene fortellingen om menneskene Gatti kaller vår tids store helter: De som risikerer livet ved å kjøre falleferdige busser gjennom ørkenen, de som blir banket opp og torturert hver gang militære styrker stanser dem, de som betaler penger oppspart i årevis for å gå ombord i en skrøpelig båt fra Libya til Europa.
 
Dette er menneskene som utnyttes av menneskehandlere, dette er menneskene som blir sendt tilbake fra Europa etter å ha risikert livet for å komme dit.

«Bilal» er en sint bok. Sinnet er ikke minst rettet mot de europeiske politikerne som gjorde det mulig å la Libyas daværende diktator Ghaddafi få et slags uoffisielt ansvar for håndhevelsen av europeisk asyl- og flyktningepolitikk midt på 2000-tallet - og mot velgerne som stemte på disse politikerne.

Enkelte lesere vil synes Gatti er vel retthaversk iblant, andre vil indignert forklare ham at vi ikke kan ta i mot alle som vil til Europa. Forfatteren tar ikke stilling til det. Han beskriver hva som faktisk skjer, hva som er konsekvensene av politikken som føres.

En av de som hjelper Gatti med å komme seg gjennom ørkenen har et interessant utsagn: «Din verden har behov for løgner», sier han. Gattis fortjeneste er å vise oss en flik av en ganske grotesk sannhet.

«Bilal» er også en vakker bok, om lojalitet, vennskap og kampen for å gi seg og sine et bedre liv. Fabrizio Gatti er en god skribent, med blikk for nyanser og detaljer som drar leseren inn i teksten. Hans korthugde stil blir i blant mer stakkato på norsk enn nødvendig, synes jeg, men i det store og det hele er denne imponerende boka fint oversatt til norsk av Pål H. Aasen.