ANMELDELSE: Året som er gått, har bydd på mange beretninger om terroraksjonen som rammet Norge 22. juli i fjor. Fra de første rå, og ubehandlede vitneskildringene som eksempelvis Prableen Kaur som allerede dagen etterpå skildret sin flukt på bloggen sin, til journalist Kjetils Storemarks analyse «Da terroren rammet Norge» som kom i fjor høst.

Til sammen er det utgitt over 30 titler som tar for seg terrorangrepet. I det siste er det Aage Storm Borchgrevinks «En norsk tragedie» og Kristopher Schaus rettsnotater som har høstet mest oppmerksomhet.

Mye støtte
Erika Fatland er i disse dager aktuell med «Året uten sommer», som på 380 sider tar for seg ulike aspekter ved 22.juli: øyenvitnene, de etterlatte, rettssaken, gjerningsmannen og tidligere terroraksjoner.

I likhet med Borchgrevink har Erika Fatland mottatt betydelig støtte fra Fritt Ord og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF), som opprettet en ekstraordinær stipendpott for sakprosaprosjekter som behandlet tragedien. I den anledning uttalte styreleder i NFF Jørgen Lorentzen: «Vi ser for oss både øyenvitneskildringer og bredere analytiske perspektiver og forståelser av terrorangrepene, blant annet av gjerningsmannens deltakelse i et større høyreekstremt miljø.»

Mangler perspektiv
Problemet med Fatlands bok er at den verken er fugl eller fisk, og derfor ikke bidrar til en bedre forståelse av traumet som rammet oss.

En klar innvending mot boka er at den mangler et overordnet perspektiv og en tydelig motivasjon. Hvorfor trengs boka? Hvorfor er det Erika Fatland som skal skrive den? Som sosialantropolog har forfatteren god bakgrunnskunnskap til å intervjue etterlatte etter nasjonale tragedier. I fjor kom «Englebyen» hvor Fatland har formidlet sorgen til de etterlatte etter skolemassakren i Beslan i Kaukasus, hvor 333 mennesker mistet livet. Boka ble nominert til Brageprisen. Hun skriver at hun brukte seks år på masteroppgaven som dannet grunnlaget for boka. Men - hun gjør det ikke klart nok hva som er hennes egen motivasjon og prosjekt for å forstå 22. juli, eller hvordan Beslan-erfaringen motiverer dette prosjektet.

De pårørende 
Hun må imidlertid ha brukt stipendkronene godt. Fatland har reist både land og strand i Norge, til Malta, USA og Tyskland for å snakke med pårørende, med forskere og med en av Breiviks antatte inspirasjonskilder. Det beste med boka er likevel samtalene med de pårørende. Her er beretninger som gir gode innblikk i hvor grusomt tapet av en sønn, en datter eller bror må være. Det gjør inntrykk når en far forteller at han har tatt sønnens plass ved middagsbordet - for å slippe å se den tomme plassen til han som aldri kommer tilbake.

Problemet er at Erika Fatland aldri bestemmer seg for hvilken bok hun vil skrive.

Her er side opp og side ned med reiseskildringer av stedene hun besøker, historiske fakta og forsøksvis skjønnlitterære skildringer. Ofte er de mer personlige skildringene overflødige i teksten. Som når Fatland har reist til USA for å intervjue forskere og pårørende i forbindelse med bombeangrepet i Oklahoma: «Bare det å bestille omelett her er en glede. Den trillrunde hotellkokken virker like oppriktig lykkelig hver eneste morgen over å få lage omelett til meg.»

Den personlige stemmen svekker beretningen og mange passasjer burde vært luket bort. I tillegg halter språket og det er ekstra problematisk i en tekst som har så tydelige skjønnlitterære ambisjoner som denne.

Alt skal med  
I det drøye året som har gått har vi lest en rekke øyevitneskildringer fra Utøya. Journalister har oppsøkt de tomme ungdomsrommene for å la de etterlatte fortelle. TV-dokumentarene er flere. Nå trenger vi analysene og perspektiveringen.

Da blir det en svakhet ved boka at alt skal fortelles, Erika Fatland har fulgt rettssalen fra sidelinja, hun refererer opp og i mente. Dette er stoff vi allerede har lest i dagspressen. Det er ubehandlet og lider av fraværet av overordnet analyse. Vel finner hun visse likheter mellom soloterrorister og ensomme ulver som står bak skolemassakre i Beslan og eksplosjonen i Oklahoma, for eksempel fraværet av en far. Men hun gjør ingen nye funn som forsvarer spalteplassen.

Rettssaken
Mangelen på refleksjon blir prekært i de seks kapitlene som er viet rettssaken. Vi får side opp og side ned med allerede kjente opplysninger. Her ingen tegn på at forfatteren og antropologen tar et eget grep om stoffet. Fatland trer nærmest fram som en stenograf for Oslo tingrett. Kun sporadisk, og altfor seint i boka, får man refleksjoner av denne typen:

«Et eller annet sted forandret den unge, ærgjerrige mannen seg fra å være en gründer med umoralske forretningsideer, til å bli en av historiens verste terrorister. Han gikk fra å aldri tidligere å ha begått vold, til å i løpet av tre timer sprenge ei bombe og skyte og drepe 67 mennesker. Hvordan er dette mulig?»

Et betimelig spørsmål som ikke besvares tilstrekkelig. Analysenivået blir pinlig lavt sammenliknet med Aage Storms Borchgrevinks kontroversielle portrett av drapsmannen.

Kaotisk helhet
«Året uten sommer» forteller oss flere viktige ting om 22. juli-litteraturen. Selv om tragedien 22.juli har unik plass i norsk historie, så er ikke all sakprosa om tragedien like viktig. Det er fortsatt viktig å fortelle om de etterlattes situasjon et år etterpå, men den siden av boka drukner i en kaotisk helhet.

Vi må stille samme kvalitetskriterier til dokumentarlitteraturen som skrives om et traume ett år etterpå, som til annen litteratur. Tekstene som skrives i dag må ta et eget grep, analysere for å forstå bedre.