BOK: I 1942 opprettet tyskerne en utryddelsesleir for jugoslaviske krigsfanger i den lille bygda Botn i Nordland. Fangene levde under umenneskelige forhold og ble utsatt for hardt straffearbeid. Under oppsyn av den såkalte Hirdvaktbataljonen, som også besto av nesten 400 nordmenn, ble fangene satt til å bygge veien som senere er blitt kjent som blodveien.

Rundt dette mørke kapittelet i norsk okkupasjonshistorie har journalist og historiker Asbjørn Jaklin bygget sin kriminalroman «Svart frost».  


Tortur og statshemmeligheter
Nåtid: En mann blir funnet drept i et fjøs i Botn, han er hengt opp etter armene i en låve, og sporene på åstedet tyder på at han har blitt utsatt for tortur. Afghanistan-veteran Alexander Winther jobber som journalistvikar i Nordlys. Han blir satt til å dekke saken for avisa og ser raskt forbindelseslinjene til grusomhetene som utspant seg på samme sted 60 år tidligere. Sporene leder ham etter hvert også til Balkankrigen på begynnelsen av 1990-tallet — og til en godt bevart statshemmelighet.  


Best på fortiden
«Svart frost» har et nåtidsnivå og tre fortidsnivåer: Botn 1941, Oslo 1949 og Balkan 1992.

Jaklin er klart best når han skriver om fortiden. Da er fortellingen full av nerve, uuttalt informasjon, mystiske karakterer og fin koloritt. Nåtidsnivået er derimot ganske banalt, fylt til randen med uvesentlig informasjon, stereotype karakterer og intetsigende dialoger.

Winther lider av panikkangst etter sitt opphold i Afghanistan, han har en kjæreste, men innleder like godt også et slags forhold til en fotografkollega i Nordlys. Alt dette bruker Jaklin mye tid på å beskrive — uten at det betyr noe som helst for historien, annet enn at det bremser den. Man får heller ikke inntrykk av at forfatteren selv er særlig interessert i det. Hans interesse ligger i fortiden, og det gjør dessverre også leserens.

«Svart frost» er virkelig god på sitt beste og overraskende svak på sitt svakeste. Den ville blitt en atskillig bedre kriminalroman hvis hovedpersonen hadde sluppet fri fra sitt eget kompliserte privatliv og bare kunne konsentrert seg om å oppklare gåten.

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 22.10.2012.