ALBUM: I ei tid da popkjendiser gjerne skapes innenfor rammene av tv-sendte sangkonkurranser og deretter inntar en posisjon som på klingende sundførsk kan formuleres som «først og fremst kjendis, dernest artist», er Taylor Swift et generasjonsfenomen. Hun er først og fremst sin generasjons mest lysende låtskriverbegavelse. Dernest en av de mest glamorøse countrystjernene på denne siden av Dolly Parton. Og sist: en tabloidyndling hvis kjærestesladder, designerkjoler og kjendismas er på et nivå som fordrer kontinuerlige forbedrings- og produktutviklingsprogrammer i Tone Damli AS.

Breddepop

«Red» er albumet hvor den lysende låtskriverbegavelsen, nå 22 år gammel, skal ta steget inn i den aller bredeste publikumsdemografien. Det gjøres med å dra varsomt ned spakene for banjo og andre countrylyder, og tilsvarende dra opp spakene for de mest bombastiske og effektive poptriksene som kan kjøpes for penger.

Dette er en «dårlig» ting hvis man drømmer om at Taylor Swift skal etterkomme et puritansk countrymusikalsk kyskhetsbelte - selv om hennes fremste gjennombruddskvalitet jo ikke var at hun var en countryjente, men at hun sprengte kvalitetsskalaen for fjortispop.

Men det er like gjerne en «god» ting hvis man tenker at Swifts talent er så rikt og dypt og omfattende at det bare er fint at hun maksimaliserer allerede på dette tidspunktet i karrieren. Så kan hun - når målet om verdensherredømme er oppnådd til 19 og 20 i stil innen utgangen av 2013 - diversifisere karrieren etterpå, koste på seg venstresvinger som «The Hunger Games»-samarbeidet med countryfolkduoen The Civil War, spille inn bluegrassplater med Gillian Welch og David Rawlings eller bruke et år av livet sitt på å leke Linda Ronstadt eller noe. Hva som helst, egentlig.

Twain-manøver

I moderne countrypophistorie framstår «Red», Taylor Swifts fjerde album, mest av alt som hennes variant av Shania Twains påkostede, ti år gamle «Up»-album . Felles for dem er at det kan se - og høres ut som - de er ment å ha en slags karrieremaksimerende funksjon inn mot mainstreammarkedet, samtidig som man garderer seg på ulike måter mot å fremmedgjøre countrypublikummet.

Det er ikke ment negativt: «Up» kom ut i flere versjoner (én rendyrket, maksimalistisk popvariant, men også i en mer tilbakelent countrymiks), og albumets største svakhet var at den voldsomme virkemiddelbruken overkjørte låtmaterialet, som med noen få graverende unntak var blant de beste i karrieren.

På «Red» går ikke Taylor Swift i samme fella, her skinner countryjenta gjennom Max Martin/Shellback-produksjonene på en måte som gjør dette albumet til en logisk og konsistent oppfølger til «Speak Now» fra 2010. Det føltes slik sett også som et mer insisterende og homogent album enn «Red», som nettopp fordi den breier seg ut, også oppnår mer variasjon og flere valører.

Takk som byr

Og uansett om hun bommer estetisk og kulhetsfaglig med samarbeidene med Gary Lightbody fra Snow Patrol («The Last Time») og Ed Sheeran («Everything Has Changed»), så fortsetter hun å være suveren verdensmester på sin frodige flekk av popkartet: den uangripelige melodiøsiteten, de fantastiske løftene til refrengene, den generelle smartheten som preger hennes låtskriving og hennes evne til å turnere alt fra fresende fartspop til blankskurte ballader. Hun lager fortsatt superpop.

Hvis Taylor Swift vil nå ut til hele verden, så får verden bare si takk som byr.