FILM: Maktesløshet er følelsen. Det er den ungguttene i «De andre», Margreth Olins nye dokumentar, strever med, og det er den tilskueren kjenner i magen på vei ut av kinosalen. For oss forsvinner den ganske fort. Guttene er det verre med.

«De andre» er et angrep på norsk asylpolitikk, særlig på loven fra 2009 som sier at mindreårige enslige asylsøkere kan gis midlertidig opphold i Norge og returneres til opprinnelseslandet når de fyller atten.

Unik åpenhet

I Olins øvrige dokumentarer har indignasjonen blitt brutt opp av humor, det tunge og alvorlige balansert med det lette. Slik er det ikke her. «De andre» er en mørk, sint film, litt monoton. Men Olin finner fire nyanser av svart i hovedpersonene Goli, Khalid, Husein og Hassan. De to siste er brødre fra Afghanistan, og den eldste ser det som sin store oppgave å være sterk for seg selv og for den syke, sterkt traumatiserte broren. Khalid er tankefull og tungsindig og har mange tanker om hvorfor han blir møtt med avvisning.


Goli er en muskelbunt som bærer på arr og tatoveringer og et rulleblad med knivslagsmål, og som ble kastet ut av stefaren i Irak da han var ni.


Alle guttene har mistet nær familie. Olin har en unik evne til å få mennesker til å åpne seg, og den kommer til sin rett i «De andre». Hun videreformidler historier som ikke kan unngå å gjøre inntrykk.


Det er det viktig at noen gjør. Livet på asylmottak i Norge trer fram i all sin trøstesløse fattigslighet.

Innvendinger

«De andre» er ment å anspore til fortørnelse og handling, ikke bare passiv medfølelse. Men det spørs om så vil skje. Til det er innvendingene for mange. For vi vet jo så altfor godt at det finnes titusener, hundretusener, som Goli, Khalid og de andre. Mener Olin at alle som er i deres situasjon, burde få permanent opphold i Norge? At grensene burde vært åpne for alle mindreårige flyktninger?


Når hun appellerer om at ethvert barn, det vil si enhver person under atten, burde bli behandlet som vårt eget, kan det virke slik. Det er et hjertevarmt budskap, som taler til følelsene.


Men de fleste vil ha en rasjonalitet som korrigerer det simplistiske budskapet, og tenke at verden er for stor og for hard til at et slik ideal vil kunne etterleves.