ALBUM: Åh, det liflige, permasteine, sullete Crazy Horse. Hvilken lykke - og av og til ulykke - de er for sin høvding Neil Young.

Ved forrige korsvei, vårens «Americana»-album, radbrakk og karnøflet dette lille fuzzkammerorkesteret en serie standardlåter på tidvis sjarmerende og like ofte frustrerende vis.

Rask på labben

Nå er «Psychedelic Pill» her, under et halvt år seinere.

Albumet er blitt innvarslet som en ny «Ragged Glory» - hvilket er å love drøyt mye:

«Ragged Glory» var i sin tid, i 1990, et formidabelt comeback etter en historisk «variert» og «eksentrisk» tiårsperiode i Neil Young-diskografien.

Den står også igjen som et av de mest fullendte, konsistente og gjennomført glitrende albumene han har satt sitt navn på de siste 25 åra - det er en av platene som kan føres som bevis for hvordan og hvorfor Neil Young & Crazy Horse, på sitt beste, er en av rockens mest unike lydbærere.

Gnur og moll

«Psychedelic Pill» er fortsatt et ektefødt barn av sin skaper. Albumet følger innfallsmetoden med samme instinktbaserte, naivt ukritiske og uredigerte metode som den pussige, men usedvanlig underholdende biografien som kom tidligere i høst, «Waging Heavy Peace», er skrevet med.

Et av de mest håpløse innfallene er denne gangen å legge en 27 minutter lang, musikalsk drøvtyggende og egentlig veldig uepisk låt, «Driftin' Back» som åpningskutt på albumet. Den er like fullt ikke verdiløs: Youngs art brut-poesi og linjer om Picasso-bilder som reduseres til tapet i overflatesamfunnet (og ikke minst den ubetalelige linjen om å få seg en «hip hop haircut») kiler og lugger i lytteren på en måte som musikken alene ikke er i stand til.

Høye topper

Høydepunktene her er til gjengjeld veldig høye og ganske magiske. De to andre lange låtene, «Ramada Inn» og særlig «Walk Like A Giant» (begge rundt 16-17 minutter), er eksempler på hvorfor man elsker fyren og elsker Crazy Horse og lyden de lager sammen:

Begge er sanger hvor groovet er veien til målet og de rike, tjukke og gjerne fysisk påtrengende fuzztonene i Neil Youngs gitarsoloarbeid veksler mellom å gli forførende og stikke aggressivt. Det er slik man alltid håper og drømmer om at de skal låte.

Transportetapper

De øvrige sangene må i stor grad finne seg i å være transportetapper og mellomstasjoner mellom disse svære søylene, på det som med sin samlede spilletid på 90 minutter er Young-karrierens lengste album.

Noen av dem er virkelig trivelige, som «Born In Ontario» og «Twisted Road», som har en slik småpiggete countryrockvri som gir fine vibrasjoner av tittelsporet på «Everybody Knows This Is Nowhere».

«For The Love Of Man» er på sin side en slik håpløst banal kalkunballade som Young, på sedvanlig selvdestruktivt vis, ikke klarer å luke ut av et ellers tilforlatelig album.

Alt i alt en nær «Ragged Glory»-opplevelse - innimellom.

Med unntak for den flotte, Daniel Lanois-produserte «Le Noise», er vi er ikke bedre vant med genuint jevne Neil Young-plater i dette årtusenet enn at «Psychedelic Pill» i hovedsak føles som en fin og imøtesett opptur, tross alt.