Tenåringssønnen deres var sakte, men sikkert blitt en real tjukkas. Foreldrene begynte å lete etter forklaringer, og en synder ble fort pekt ut:

- Statoil, sa mora.Hun ristet på hodet.

- Bollene på Statoil.Den lokale bensinstasjonen, med sine nystekte sjokoladeboller, lå på skoleveien. Ofte med tilbud, gjerne fem boller til prisen av tre. Sønnen brukte det meste av lommepengene på boller, og pengene fikk han av foreldrene. For å gjøre stort sett ingenting.

Faren satte Statoils bollegrep på sønnen inn i et større bilde, og ansvaret for tenåringens overvekt ble skjøvet enda lengre oppover. Til Staten. Bensinstasjonkjeden var jo inntil i sommer et datterselskap av olje- og gasselskapet Statoil, der Staten er hovedaksjonær.

Regjeringen burde derfor innført restriksjoner på salg av hvetebakst over disk til tenåringer, ikke håve inn momspenger for unge matmonsers usunne vaner, mente han. Faren sa det ikke direkte. Men det var like før han murret om at noen skulle gå. I alle fall legge seg flat, be om unnskyldning.

Og slik går refrenget her. For i all vår overvekt og overflod må da noen ta ansvar for alle våre problemer?
Vi overlevde nylig en smørkrise, og hører stadig om en varslet biffkrise. Selv sliter jeg med et vondt kne, og kan ikke spille fotball mer. Hvem tar på seg skylda? Først røk akillessenen i en kamp på Bislett, og jeg vil hevde at gresset var altfor høyt. Men har noen sagtunnskyld? Nei. I vårt såkalte velferdssamfunn var det heller ingen som tok ansvar for at jeg varmet opp.

To år etter røk korsbåndet i en sliten gymsal sentralt i Oslo. Burde det ikke være forbud mot oldboysfotball i dårlig vedlikeholdte gymsaler? Burde ikke noen stoppet meg mens leken var god? Sagt at jeg var utrent og en fare for meg selv? Hvor i all verden var Staten!?

Så da ble det trøst med sofa og tv. Men ble jeg underholdt og overrasket? Nei, jeg har sett det meste før. Alle programmer i alle kanaler er så like. En evigvarende stollek med den samme gjengen i alle talkshow. Kjendiser som fortsatt gjør ting de ikke kan. Utkantstrøk som fylles opp av programledere og andre byfolk på tur, amerikanere på jakt etter røtter, single damer på jakt etter bønder. Hus skal pusses opp, ukjente slektshistorier fram i lyset, talenter finnes og tårer trilles. Nok er nok. Hvor blir det av innovasjonsministeren når han eller hun virkelig trengs? Hvem tar ansvar?

Er det kulturministeren som burde gå?

Og hva med været? Skal vi i verdens rikeste land virkelig godta at det regner så mye? Og hvor var den statlige skjenkekontrollen da jeg virkelig kunne trengt den forrige helg?

Det er lett å være enig i at bensinstasjonens fristelser er en medvirkende årsak til tenåringens valpefett.

Men jeg har sett kjøleskapet til familien hans.Noe må gjøres.

Jeg kjenner også sofavanene til familien.

Noen burde ha reist seg og gått for lenge siden.

kbb@dagbladet.no