Jeg setter sånn pris på dine betraktninger og hvordan du hjelper folk til å behandle barn. De er mennesker som alle andre, bare at de er små og fullstendig i de voksnes makt.

Men - til saken jeg ønsker å skrive til deg om:

Jeg lurer nemlig på om du vil anse det som mest skadelig for barna mine om jeg skiller meg fra deres far - eller om de vokser opp i et kjærlighetsløst hjem, med en far som behandler meg dårlig? Nå vet du hva jeg lurer på, og så får vi gå litt dypere i materien.

Barna mine er to gutter, eldstemann er to år og yngstemann et halvt år. Faren elsker dem over alt på jord, og er svært delaktig i livet deres.

Faren er i det store og hele glad, levende og hjertelig i sin omgang med dem, men kan også innimellom (la oss si et par ganger om dagen) bli brå og irritert, og snakke til dem med streng og kommanderende stemme i helt upassende situasjoner, som når vantene er vanskelige å få på eller når eldstemann våkner for tidlig om morgenen.

Faren og jeg har vært hodestups forelsket, så havnet vi i en fase med noe kjedsomhet og stilletiing av noen av våre åpenbare utfordringer som par. Så ble barna født, og siden har parforholdet vært nærmest fraværende. Jeg tar min del av ansvaret, for jeg er nå «forelsket» og fullstendig oppslukt i mine to barn. Sex har det knapt vært siden den første graviditeten, og det brukes imot meg uansett hva jeg foreslår. Hvorfor skal han gjøre noe jeg sier, når jeg ikke gir ham sex?

Han behandler meg virkelig dårlig. Aldri fysisk, men han ser knapt på meg, kritiserer, delvis latterliggjør, svarer med enstavelsesord - og noen ganger svarer han ikke i det hele tatt. Han er kort og uhøflig mot familien min, er vanskelig og irritert. Det praktiske rundt barna klarer vi å organisere, for begge vil barnas beste.

Jeg er ei dame med bein i nesa, men denne fyren, som en gang elsket meg høyere enn himmelen, har gjort at jeg går på tå hev i mitt eget hjem. Jeg sier ikke hva jeg egentlig mener, i stedet dekker jeg over den dårlige stemningen og er unaturlig blid for å unngå spisse kommentarer i min retning.

Det er lite krangling, bare stille og trykkende stemning. Tidvis kan det også være helt nøytralt. Noen dager plages jeg ikke nevneverdig av situasjonen, tida går med daglige gjøremål eller besøk og ærender. Men desverre er det aldri varmt og kjærlig lenger.

I direkte kontakt med barna er han som sagt smilende og blid, akkurat som om alt var i orden. Hadde jeg vært barn, tror jeg nesten jeg hadde tenkt at alt var i orden. I hvert fall nå når de er så små. Selv om jeg vet de fanger steminger veldig tidlig...

Mannen min er i bunn og grunn en real og flott fyr, men han er ikke så god til å sette ord på følelser og tanker, ja ikke til å snakke om noe som helst, faktisk. Så når jeg foreslår samtaleterapi, avviser han det kontant. Jeg når ikke igjennom til ham, og han har ingen han kan rådføre seg med eller lufte ut hos.

Jeg kan, av opplagte grunner, ikke forestille meg at dette er noe godt miljø for barna å vokse opp i. Jeg ønsker å jobbe med forholdet, men det virker låst og jeg spør meg selv om det er like greit å skilles mens barna er bittesmå.

Som forelder anser jeg det som min oppgave å gi barna trygge rammer. Å la dem vokse opp med både mor og far ser jeg på som det mest ideelle. Det føles rett og slett som et nederlag og noe som kan påføre dem en annen type emosjonell skade, dersom jeg lar dem vokse opp som skilsmissebarn. Tanken på at enda flere barn skal vokse opp uten faren sin som en del av kjernefamilien, synes jeg er uendelig trist. Jeg hadde håpet at min generasjon skulle endre på det.

Når det er sagt: Faren vil helt sikkert ønske å delta i barnas dagligliv, og han ville være velkommen rundt middagsbordet vårt eller til jul og lignende - helt til en av oss får en ny partner som ikke liker det...

Og hva da? Skal barna få en stemor? Faren er ikke fra Norge, hva om han velger å flytte til hjemlandet sitt?

Jeg klarer sikkert å finne hundre andre tanker på konsekvenser ved å gå - og ved å bli.

Jeg vet du ikke driver en samlivsspalte, men for meg står valget mellom to onder, og hensynet til barna vil veie tyngst.

JESPER JUUL SVARER:

La meg starte med å kommentere det siste utsagnet ditt, at jeg ikke driver en samlivsspalte. Din beskrivelse av situasjonen i familien din og tankene dine rundt dette, viser tydelig at den postmoderne delingen mellom samliv og omsorg for barna er et kunstig produkt, skapt av ekspertsamfunnet. Det handler alltid om familieliv, fordi alle medlemmene i en familie konstant påvirker og blir påvirket av hverandre, på godt og vondt.

At forholdet til mannen din er i en krise etter to barn, er helt normalt. Nettopp fordi vi har skilt barnas og de voksnes interesser og behov i familien i hodene våre, har barnas behov kommet i sentrum av alt, og det er ikke bra for noen parter. De voksnes liv reduseres til fars- og morsroller, og det er usunt for en familie.

Du har rett i at det ikke er bra for unger å vokse opp i hjem der kjærligheten mellom voksne er satt på vent eller forsvunnet.

Det skader ikke barna direkte, men det berøver dem opplevelser og erfaringer som de får bruk for i sitt voksne liv. Flere og flere par blir skilt 2-4 år etter fødselen til den førstefødte. De klarer ikke overgangen fra å være forelsket til også å kunne elske hverandre (se også boka «Rom for familien» av Monica Øien og meg).

I ditt tilfelle vil jeg foreslå at du spør deg selv om det fins en lengsel etter mannen din midt oppi alle de andre følelsene dine. Ikke bare en seksuell lengsel, men en hjertets lengsel. Finnes den ennå, er det håp. Da vil jeg foreslå at du sier følgende til mannen din:

«Jeg er ulykkelig sammen med deg. Jeg klarer ikke å finne ut av hva jeg skal gjøre annerledes, derfor trenger jeg profesjonell hjelp. Det kan jeg bare få om du vil være med. Vil du ikke, må vi skilles.»

I deres tilfelle vil jeg foreslå at dere kontakter en såkalt IMAGO-terapeut, som jobber med en metode som får menn til å slappe av og åpne seg. Det finnes også erfarne familieterapeuter som klarer å fokusere på de voksnes relasjon. Det er ikke egentlig fordi noen av dere trenger psykoterapi, men deres første egentlige «baby» - deres innbyrdes relasjon - trenger sårt full oppmerksomhet fra begge «foreldrene» for å kunne overleve og utvikle seg.

Dine tanker og bekymringer om barnas situasjon etter et eventuelt samlivsbrudd er både forståelige og realistiske. Selv om dere ikke klarer å leve sammen lenger, er barna avhengige av deres vilje og evne til å samarbeide og kommunisere med hverandre.

De kan leve med en følelsesmessig avstand mellom dere, men destruktiv kommunikasjon kommer til å prege livet deres i mange år framover. Det finnes mennesker som ikke kan leve sammen selv om de elsker hverandre dypt. Det finnes forhold der viljen til å kjempe for nærhet og utvikling er borte.

I begge tilfeller er det historier uten skyld. Begge parter er like ansvarlige for nåtida som framtida, inklusiv det faktum at deres felles barn kan komme til å bli lidende under de voksnes begrensninger.•

jesper.juul@dagbladet.no