ANMELDELSE: Jan Mehlum forhaster seg ikke. Den trettende kriminalromanen om tønsbergadvokat Svend Foyn har noenlunde samme tone og tempo fra begynnelse til slutt. Nå er Foyn en trivelig fyr å tilbringe tid med, og Mehlum skriver bedre enn de fleste i sjangeren. Likevel er historien litt for omstendelig til at den store spenningen oppstår.  

Klassisk

Jan Mehlum er, sammen med Gunnar Staalesen, den av våre krimforfattere som har lagt seg tettest opp til den amerikanske private eye-tradisjonen. Det har resultert i Rivertonprisen og mange gode kriminalromaner. Foyn er en klassisk hardkokt jeg-forteller.

Middelaldrende, fraskilt og melankolsk, men ikke uten selvironi og mørk humor. Dessuten har han en velutviklet observasjonsevne og sterk rettferdighetssans.

For det lokale politiet er han et evig irritasjonsmoment, aldri hvilende i sin søken etter sannheten, akkurat slik Varg Veum er det i Bergen.  

Hevn

Historien i «En god sak» har utspring i et boligprosjekt på Fornebu. Sleipe investorer lurer naive småsparere og slipper unna med det. Blant ofrene er to kvinner, en ung og en gammel. Den ene mistet sin ektemann i kjølvannet av bedrageriet, den andre sin far. Nå planlegger de hevn.

Mehlums plott er såpass komplekst at han aldri får tid til å dyrke fram de mange karakterene og vise dem for leseren. Vi blir verken tilstrekkelig kjent med ofrene eller de to kvinnelige hevnerne.

Kvinnenes hevnmotiv virker også noe overdrevet, Mehlum klarer ikke å sannsynliggjøre deres vrede. Ofrene er alle grådige, middelaldrende menn som ikke vekker leserens sympati. Det kunne de to kvinnene gjort. Men da måtte vi forstått dem bedre.

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 28.10.2012.