ANMELDELSE: Det er alltid med stor forventning jeg åpner et nytt nummer av Lars Fiske og Steffen Kvernelands samarbeidsprosjekt «Kanon».

Men i møte med «Kanon 5» var jeg også mer spent enn vanlig. For hvor skulle, og kunne de, gå etter fjorårets monumentale temanummer om døden? Der både Edvard Munch og Kurt Schwitters, som vi har fulgt siden Kanon 1, ble tegnet i sine siste timer?  

Neddempet start

Etter å ha nytt det som må være tegneserienorges stiligste forside noensinne, et utropstegn suprematistene verdig, ser vi Fiske og Kverneland som henter vann på en snødekt innsjø. Kvernelands akvarell er en vakker og neddempet start på et Kanon-nummer som viser at det er boblende liv etter døden.

Sprikende stringens

Der på glattisen diskuterer de Kanons fremtid, og Kverneland, som aldri har møtt en glose han ikke har kunnet bruke, utbryter at : «Kanon 5 ska? sprika i hytt og pine!».
Etter denne programerklæringen får vi se noen akttegninger som gjør akkurat det, og samtidig har de satt en stopper for en hver kritiker, som kanskje ville ha innvendt at albumet mangler stringens.  

Humor og høykultur

Noe av Kanons største styrke er kombinasjonen av humor og høykultur. Ingenting er hellig for de to tegnerne, aller minst dem selv. Fiskes oppvekstskildringer er elegante og varme på samme tid, hans sjokk over pornoens mangel på kunstneriske kvaliteter og egen tenning på Modiglianis nakne kvinner er et lite høydepunkt.

Siviltjeneste og Munch

Kverneland illustrerer et intervju han gjorde med sivilarbeidernes avis hvor han forteller om sin siviltjeneste i Bergens Institutt for byfornyelse. Der lagde han de beste tegningene av bygninger instituttet noensinne kan ha sett, alt for å slippe unna andre arbeidsoppgaver. Munchs liv ruller også inspirert videre, til tross for hans død i forrige nummer. Jeg ser frem til å lese alle Kvernelands Munch-biter når de kommer i samlet utgave, det vil gjøre lesningen mer helhetlig.  

Mer Fiske, takk!

Nå, som siste gang, er det en overvekt av Kvernelands tegninger, Fiske jobber mye som illustratør og det er åpenbart at han ikke har like mye tid til tegneseriebiten som sin makker. Det er synd, for han står ikke tilbake for Kverneland når det gjelder kvalitet, samtidig som hans rene, kvadratiske stil gjør seg ekstremt godt som et motsvar til Kvernelands frodige penn.   

Et serietidskkrift

Kanon 5 gjør det tydelig at denne albumrekken ikke lenger er avhengig av røde tråder, eller Munch og Schwitters. Kverneland og Fiske har snarere etablert sitt eget kulturmagasin. Den glossy forsiden og formatet sender fort tankene over til tidsskrift som Vinduet. Her er det riktignok kun to bidragsytere og redaktører, men hadde det vært opp til meg burde de ha fått prisen for «Årets tidsskrift» snart, for få kan formidle kunst og kultur så helstøpt som disse to, uansett uttrykksform.

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 29.10.2012.