FILM: Filmskaper Sara Johnsen planter en frodig skog i «Uskyld». Synd hun går seg vill i den.

Fra barnsben av har brødrene William (Kristoffer Joner) og Ruud (David Dencik) begge elsket Janne (Maria Bonnevie). Hun prøver ut begge, men det er William hun alltid har villet ha, og når han oppsøker henne i voksen alder, forlater hun uten å nøle familien sin og setter bo ute i naturen sammen med ham. Ruud bor på den falleferdige gården like ved, der han går rundt og dyrker sine egne olme følelser mot paret som er der ute et sted. Tragedien det hele ender med, røpes allerede i filmens første scene, der to døde menn og en medtatt kvinne blir oppdaget og båret ut av skogen.

Fødsel og forråtnelse

I den eksplosive naturen virker Williams og Jannes lille leir, med presenninger og soveposer, malplassert og hjelpeløs. Naboene virker som om de er mer i sitt rette element: De omgis av insekter, snegler, elger og rådyr, struttende løvverk og brusende elvestryk. Livet forutsettes av forgjengeligheten, og begge deler har et insisterende nærvær i parets nye liv. Fødsel og forråtnelse er hele tiden til stede.

Drømmen om å leve i pakt med naturen er eldgammel. For Janne og William, som begge er umiddelbare mennesker, virker det som noe som vil tillate dem å leve spontant og i overensstemmelse med sine egne instinkter. Men så stanger de inn i dette som naturromantikere flest før eller siden butter hodet mot. Naturen er uskyldig nettopp fordi den er brutal, og fordi den er likegyldig. Den gir og tar på en måte mennesker vanskelig kan forsone seg med. I motsetning til dyrene kan ikke mennesker slippe unna den frie viljen, og dermed ansvaret, for det de gjør. Janne i særdeleshet sliter med frykten for at hun kan ha forårsaket Ruuds vrede ved å anvende forførelsesteknikkene han brukte på henne, overfor William. Et av spørsmålene i filmen er om Janne er aktiv eller passiv, ødelegger eller offer.

Kakofoni

Alt dette er vel og bra, eller ville vært det, om regissør og manusforfatter Johnsen hadde hatt bedre kontroll på den balstyrige filmen sin.

For det første forfølger hun alt for mange forskjellige fortellinger, med det forutsigbare resultat at de fleste blir kryptiske og/eller overfladiske. Det er noe med et barn som dør, og noe med tsunamien i 2004, og noe med ulovlige innvandrere, og noe med graviditeten til etterforskeren som jobber med saken, noe med alt. Som om ikke dette var kakofonisk nok, gjør filmen brå vekslinger mellom flere forskjellige tidsplan, og lar hele fire skuespillere gestalte Janne og William. Bredden, spriket, går utover konsentrasjonen og dybden.

For det andre er «Uskyld» en hårsbredd fra å være en kostelig parodi på seg selv. Den er en sump av tungsinn og lidenskap, av stive, ildfulle blikk i kombinasjon med et skjebnetungt soundtrack. Den er utmattende intens og svetteperlefremkallende selvhøytidelig, uten så mye som et flimmer av humor.

Innimellom er det noen sterke portretter av de følelsesfulle ansiktene til Joner og Bonnevie, men også skuespillerne strever med et konsept som ikke åpner for særlig variasjon eller nyansering.

Den som vil dypdykke ned i den gamle diskusjonen om menneskets forhold til naturen i seg, bør heller se Lars von Triers «Antichrist», som er minst like voldsom, men langt bedre tenkt og orkestrert. Den som vil se en vaskeekte fødsel på nært hold, kan godt løse billett til «Uskyld». Det er en scene som virker sterkt, selv om den er omgitt av øredøvende filmatiske sleggeslag.