BALLETT: Først zoomer vi utover. Så helt, helt inntil. Så ut igjen, eller i alle fall halvveis. Nasjonalballettens «Mesteraften» av året vitner om noe nær spaltet personlighet, så forskjellige er uttrykkene og tematikken i de tre ballettene som utgjør forestillingen. Men det er ikke mange som takler sin schizofreni like elegant, eller veksler så smidig fra ham til ham, fra innerst til ytterst.

Kaleidoskop

Det begynner i det klassiske, og klassisk harmoniske, i George Balanchines livlige «Symfoni i C», som bringer hele kompaniet ut på hovedscenen i et skiftende kaleidoskop av hvitkledde dansere. Dette er den klassiske balletten frigjort fra det narrative, men fremdeles stilisert, emosjonelt ukomplisert, danset av salig smilende dansere som utfordrer tyngdekraften såvel som kroppens begrensninger uten at det ser ut som om det koster dem noe. Den dvelende andre satsen av Georges Bizets symfoni er den mest intense og dvelende og interessante, musikalsk og koreografisk, men det er også her de dyktige dansernes bevegelser ikke er fullt så jevne og glidende som de kunne vært. I den raskere tredje satsen bringer solistene Yolanda Correa og Gakuro Matsui en fin kvikkhet til solistrollene sine.

Komplekse forhold

«Symfoni i C» er vakker og storslagen, men en mer overfladisk estetisk opplevelse enn det som kommer etterpå. «27'52''», av mesterkoreografen Jirí Kylián, er blitt danset av Nasjonalballetten før, som en del av «Worlds Beyond» fra 2008, men den nye omdreiningen er like sterk. Til Dirk Haubrichs harde musikk danser tre par ut sine vanskelige, nesten voldelige relasjoner. De seks på scenen er sterke og elastiske i bevegelsene, men også sårbare, de har kraft til å skade og såre hverandre. De emosjonelt voldsomme tvekampene kulminerer i den komplekse og bokstavelig talt avkledde duetten mellom Christine Thomassen og Aarne Kristian Ruutu. De klarer verken å bli eller å forlate hverandre. «27'52''» er en av disse koreografiene som forsterker den følelsen man iblant kan ha av at dans har makt til å skildre sammensatte menneskelige forhold mer presist enn hva ord kan.

Reptilaktig

Glen Tetleys koreografi til Igor Stravinskys «Vårofferet» er en kveldens kraftfulle avslutning. Tetley er, her som i andre koreografier, opptatt av det primitive og instinktive, den fundamentale jakten på herredømme. De grønnskimrende, reptilaktige danserne ser ut til å befinne seg i en slags halvsivilisasjon: De er i sine drifters vold og gjør voldsomme utfall mot hverandre, men tøyles av ritualer og prosesjoner. Råskapen og voldsomheten i bevegelsene strammes opp av de strenge, synkrone klassiske og semiklassiske trinnene. Helhetsinntrykket er frapperende.

«Mesteraften» er en vid vifte, en overbevisende utstilling over hva ballett er og kan være. Men sterkest inntrykk gjør møtet mellom to mennesker, alene på scenen.