ANMELDELSE: Noen mennesker får så mye mer ut av tiden sin enn oss andre. Thomas Hylland Eriksen er uten tvil en slik mann.

I tillegg til å være professor i sosialantropologi på Blindern har han utgitt en rekke populærvitenskapelige bøker og avhandlinger, samt vært en aktiv kommentator og samfunnsdebattant. Og etter sin romandebut i 1999, «Siste dagers heldige» vender han seg nå igjen mot skjønnlitteraturen.  

Slumerfaringer

Eriksen styrer riktignok ikke ut i helt ukjent farvann, en av romanens to hovedkarakterer, Simón, er nemlig professor i økonomisk sosiologi på universitetet i Bogotá i Colombia. Den andre er Pedro, en fattig tenåring fra slummen i byen. Begge to ønsker seg bort, og tilfeldighetene fører til at de sammen legger ut på en reise til havnebyen Barranquilla.

(Selv-)ironisk

Simón har hatt et forskningsprosjekt i Pedros slumforstad, og mye av samtalen mellom dem går på Pedro og Simóns til tider ganske ulike oppfatning av dette området. Eriksen viser her gode evner til å (selv-)ironisere over professorens skråsikkerhet:

«Hva kunne vel denne udannede guttehvalpen lære ham, Professor Doctor Simón Arriba de las Casas, om en bydel han egenhendig hadde saumfart fra øverst til nederst, med de ypperste metoder samfunnsvitenskapen hadde frembrakt, såvel kvantitative som kvalitative?»

Pregløs professor

Men vi kommer aldri så nært inn på professoren som jeg skulle ønske, hans motivasjon og tafatthet er ikke overbevisende. Da er Pedro en mer hel og livlig romankarakter, og det er i hans fortellinger fra slummen at historien når sitt høyeste nivå. Eriksen klarer der å forvandle faktakunnskapen han sitter på til fine, fiktive passasjer.  

Mange kilder

Fortellingen lener seg alt for tungt på tilfeldigheter og usannsynligheter og står i sterk takknemmelighetsgjeld til mer kjente forfatteres bøker. Pedros luktorientering er for eksempel kraftig inspirert av Patrick Süskinds «Parfymen». Men som den vitenskapsmannen Eriksen er glemmer han ikke kildehenvisningene helt, og mange av de store latinamerikanske forfatterne blir nevnt, både med sitater og navn, som Gabriel García Márquez og Jorge Louis Borges.

Underholder

En slags Slavoj Zizek-aktig skikkelse kommer også inn som haiker mot slutten, han kaller seg El Slavo og snakker om å bryte ned ting og sette dem sammen på nytt. Grepet er ikke vellykket, det blir for løst. Men Eriksen er god i sine beskrivelser av landskap og lukter, selv om setningene til tider blir for akademikerlange. «Veien til Barranquilla» er en bok med mange åpenbare svakheter, men den klarer å underholde helt til reisens slutt.

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 05.11.2012.