ANMELDELSE:«Raud skrek opp mot ham at han aldri ville tro på Kristus og spottet Gud på det groveste. Da ble kongen sint og sa at Raud skulle få den verste død som fantes. Han lot ham gripe og binde med ryggen mot en stokk; munnen ble sperret opp med en pinne som ble satt mellom tennene på ham.

Kongen lot så en huggorm bli stukket inn i gapet på ham. ( ) Ormen vred seg inn i munnen på Raud og videre gjennom halsen før den skar seg ut gjennom siden. Slik døde Raud.»

Slik ble budet om den kjærlige Kristus spredd i unge Norge. For han var ikke nådig, Harald Hårfagres oldebarn, Olav Tryggvason. Som vikinger flest var han både jaget og bereist, og ble fostret under falst navn av Kong Valdemar i Gardarike. Han var  modig, høy og lys og vakker, heter det. Samt god i idrett og kamp; «han kunne hugge med begge hender og kaste to spyd på en gang.» 

Det var dygder de holdt høyt i Norges tidlige middelalder. Og en skulle tro det vil imponere dagens unge, der samtlige niendeklassinger nå får en gratis utgave av høydepunktene i Snorres kongesagaer. 

Kjell Arild Pollestad kommer i år med en oversettelse av hele det verket som også kalles Heimskringla. Denne utgaven gir er tilrettelagt for de yngre. Nå er ikke Snorre ukjent i barne,- og ungdomslitteraturen. Blant annet Per Anders Johansens «Snorre - fortellinger fra Snorres kongesagaer» (2002). Den består av pedagogiske gjenfortellinger, nok ment for et yngre publikum enn denne.  

For Pollestad har brukt et moderne norsk, men holdt seg til den originale stilen. Det betyr en noe arkaisk setningsbygning, samt flere delvis fremmede ord. De er lette å google, selv om boka godt kunne vært utstyrt med en ordliste. Den er til gjengjeld krydret med Jørn Werner Andersens vanvittig morsomme illustrasjoner, i seg selv en fullverdig tegneserieversjon av Snorre. 
 

Bønder mot kongsemner

Og fortellingene fra vårt nasjonale epos slår den mest fantasirike fantasy. Pollestad har valgt ut de viktigste kongene fra Halvdan Svarte, som kom til makta i 825, til Olav den helliges død under slaget på Stiklestad i 1030. Den gang Norge ble samlet med støtte fra danskene, i en tid med evig borgerkrig, gammel mot ny tro, bønder mot kongsemner.  

Liksom i originalversjonen, vies Olav den hellige mest plass også her.

Et år etter han at døde gravde de ham opp — og det oste en «herlig vellukt» ut fra kisten, der han lå med friske røde kinn og hår som fremdeles vokste.

Da var det noe annet med Harald Hårfagres store kjærlighet, Snefrid. Han ble gal av sorg da hun døde, og først etter et år ble han overtalt til å få henne brent: «Først ble kroppen blå, og ut veltet ormer og øgler, forsker og padder, og alskens ekkelt kryp. Hun sank i aske, men kongen steg til visdom.»

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 05.11.2012.