ANMELDELSE: Kommer man bare gjennom de første, intenst ubehagelige sidene av Tana Bjørnstads nye roman, viser anstrengelsen seg verdt bryet:

«Picassokvinnen» er en fortelling som både gir ny innsikt og en videre forståelse av hvorfor et ungt menneske kan vende seg vekk fra verden.

Ute av verden

Vi møter attenåringen Angelika som har murt seg inne på rommet. Hun er født med misdannelser i ansiktet og har gjennomgått smertefulle operasjoner. Nå orker hun ikke lenger gå ut og møte de stirrende blikkene, men lever ut kontaktbehovet gjennom å chatte på nett.

På nettet kan Angelika være hvem hun vil. Se ut som hun vil. Hun, misfosteret, kan til og med være sexy for en mann.

Hun flørter og sexprater og er ettertraktet - på nett. Etterpå tenker hun: «det var det nærmeste hun hadde vært og ville komme, og det var stort for henne. Det var enormt. Det var alt.»

Tynnhudet

Leseren tror på Angelika og heier på henne. Det skjer fordi Bjørnstad kommer innunder huden på sin karakter. Fortvilelsen, skammen og ensomheten er intens og troverdig. Angelikas foreldre nyanseres mer gradvis. Faren er ikke bare feig og fraværende, moren er ikke bare omklamrende. De er sammensatte og sårbare. Det du først ser, er sjelden alt.

At det dukker opp lyspunkt, rare menneskemøter og gode opplevelser for Angelika underveis, gjør romanen lett å lese.

«Picassokvinnen» er både underholdende og ulidelig sår, og en betimelig påminnelse om alt vi tar for gitt.


Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet XX.XX.XXXX.