Det har virket temmelig fastlåst. Lambdabygget med knekk er forkastet av opposisjonen i Oslo bystyre - som er i flertall. Alternativene Nasjonalgalleriet og Tøyen har heller ikke flertall. Det er øst mot vest (for øyeblikket representert ved Bjørvika), byutvikling mot publikumspotensial, stygt mot noe som muligens er penere. Frontene er steile. Men i krig og fred og politikk og sånn er tydeligvis alt mulig. I helga kom Arbeiderpartiets gruppeleder, Libe Rieber-Mohn, med interessante uttalelser i et intervju med Aftenposten. Partiet vil ikke både droppe Tøyen, i tillegg til å droppe protestene mot valg av bygg i Bjørvika. «En del av motstanden er knyttet til Lambda, og hvordan det bygget ser ut», sier hun.

Intervjuet gikk som ild i tørt gress på sosiale medier, og skapte til dels stor forargelse. Måten hun inviterer til kompromiss på virker ved første tanke urimelig. Hun peker ut byggets fasong og estetiske kvaliteter som et avgjørende hinder. Det er nærmest hårreisende. Skal Munch-arvens skjebne avhenge av en gruppeleder i Oslo Ap, som rives i sitt indre av arkitektoniske samvittighetskvaler? Forhåpentlig ikke. Det dette er et tegn på, er at det faktisk er reelle muligheter for er kompromiss. Det skal Rieber-Mohn ha honnør for.

Hva består kompromisset i? Sannsynligvis ett av to - og begge innebærer at Munch havner i Bjørvika. Når Ap åpner for at det er arkitekturen det står på, så må det langt mer avgjørende spørsmålet om lokalisering anses som tapt for deres del. Det første alternativet er at Ap godtar Lambda, mot en storstilt plan for satsning på Tøyen. Her må det antakelig virkelig gis innrømmelser fra Høyres side - i form av en betydelig opprustning av Naturhistorisk museum, sannsynligvis mer. Et akvarium, kanskje? Det er jo logisk. Kanskje kombinert med et permanent sirkus med dansende seler.

Det andre alternativet er at politikerne bruker ett av de andre prosjektene fra arkitekturkonkurransen. Det kan by på problemer. Nummer to i konkurransen, det lave og langt mer avdempede Yin Yang, er ikke mer i likevekt enn at det er tegnet og planlagt på en tomt som ikke er tilgjengelig for Munch-museet. Et dristig valg av arkitektene, spesielt hvis målet er at bygget skal bli realisert. Lambda er riktignok også justert og flikket på etter innsigelser fra Riksantikvaren, men Yin Yang er så stor og flat at det kan være vanskelig å få den til å passe inn.

Det er likevel ikke til å komme bort ifra at den utseendemessig er mer spiselig enn Lambda. Operadirektør Tom Remlow avsluttet et langt og ambiøst innlegg for Munch på Tøyen, med å konkludere at det største problemet kanske likevel var Lambdas utseende. Ved siden av operahuset drømmende arkitektur, er det mange som ikke klarer å akseptere Lambdas harde, kantete logikk.

Mange har ropt på Hadia Tajik i denne saken. Verken hun eller hennes forgjenger har likevel flagget standpunkt. Det er bra, for det er ikke som forhandlingspart kulturministeren har en rolle i dette spillet. Oslo kommune eier Munchbildene. Tajik er dessuten stemt inn på Stortinget fra Oslo Ap, og må være forsiktig så hun ikke tråkker på for mange tær. Det hun kan gjøre, er å være en slags mekler eller forhandlingsleder. I en kronikk som ble publisert rett før hun fikk jobben som kulturminister, refererte Tajik til en episode fra den danske tv-serien «Borgen» - som handler om det indre politiske livet i den danske regjering og storting. Hvis hun nå ikke på en eller annen måte har tatt initiativ til Munch-forhandlinger på bakrommet, har hun fulgt alt for dårlig med. Jeg ser henne for meg, som den danske statsministeren i serien, Birgitte Nyborg, der hun innkaller Libe Rieber-Mohn og Høyres Stian Berger Røsland til et hemmelig møte på sitt kontor. Tilstede er også hennes garvede spinndoktor - i Tajiks tilfelle Hanne Gjørtz. Tajik åpner møtet myndig med å si: «Hva skal til for at vi kan komme fram til en avtale her, og hva kan eventuelt jeg bidra med for å sørge for at vi kommer i land?»

Foreløpig må vi ty til fantasien for å mane frem en løsning i Bjørvika. Men hvis de politiske pølsemakerne i Oslo Rådhus faktisk følger opp utspillet til Libe Rieber-Mohn er det håp om at det blir en realitet - om de så må tegne bygget på nytt sjøl, i fellesskap.