3. november skriver VG om en sketsj fra TV2s humorprogram «Torsdag Kveld fra Nydalen». VG bruker tittelen «Solheim aper etter jente som tok sitt eget liv». Sketsjen viser Erik Solheim som kommer med en innrømmelse ved hjelp av å vise lapper til et webkamera, et internettfenomen kalt «My Story». De som gjør dette har som oftest et emosjonelt ladet budskap om depresjon, å bli mobbet, å være homofil eller lignende. Sketsjen viser en trist Solheim som innrømmer at han ikke alltid kildesorterer. Dette er uskyldig humor som spiller på Solheims engasjament for miljø. Allikevel er det folk som reagerer med avsky, og kaller det ren mobbing. Hvorfor?

Amanda Todd var en kanadisk jente som begikk selvmord etter å ha blitt mobbet. Før hun gikk for å ta livet av seg, lagde hun en slik  «My Story»-film hvor hun forklarer hvorfor. De som klager på TV2s sketsj må tro Todd er alene om å ha laget en slik video, og at Solheim prøver å gjøre narr av henne. Det er selvfølgelig ikke tilfelle. Allikevel føler folk at det er deres ansvar å fortelle TV2 at de mobber små døde jenter.

Videre gir TV2 inntrykk av at de faktisk angrer på hele sketsjen. «Det var ikke meningen å referere til den konkrete hendelsen, men vi ser nå i ettertid at det er mulig å tolke det dithen, sier informasjonssjef Bjarne Laaland.» Han sier også at de ikke kan annet enn å beklage, og at de ikke på forhånd hadde «vurdert at sketsjen kunne kobles til Amandas tragiske skjebne».

Sketsjen burde altså ikke vært sendt, fordi noen koblet den opp mot Amandas dødsfall. Hvor skal man stoppe? Skal folk som har mistet katten sin få kreve kattevideoer fjernet fra Youtube?

I 2009 ble «Torsdagsklubben» dømt av PFU for Otto Jespersens monolog mot jøder. Denne monologen var kun én av mange i en serie der Jespersen langer ut mot innvandrere, Nils Arne Eggen, forfattere og flere. TV2 ble dømt for jødehets.

Da NRK3s «Trygdekontoret» laget en sterkt funksjonshemmet internettkrigende karakter, fikk de kritikk for at han var funksjonshemmet, selv om dette var et grep for å illustrere kontrasten mellom høyreekstreme bloggeres ridderaktige retorikk på nett og hvordan de fremstår i virkeligheten.

Det kan virke som om noen tror at fordi de føler seg støtt har de krav på å ikke tulles med. Dette kommer tydelig fram når leder for Islam.net, Fahad Qureshi, mener det bør bli forbudt å publisere tegninger av Muhammed fordi «muslimer føler seg mobbet», og at det er de som gjør muslimer sinte (ved å lage slike tegninger) som står ansvarlige for eventuelle handlinger sinte muslimer måtte begå. Ja, kanskje er det Fahad Qureshi som burde bli komiker.

Norge er i ferd med å bli et samfunn delvis bestående av minoritetsgrupper som tror de har rett til aldri å bli støtt. Muslimer vil det skal bli ulovlig å tegne Muhammed, jøder vil ikke nevnes i andre sammenhenger enn bekjempelse av jødehat, og andre mener det skal være en hemmelighet at mennesker som er lamme i beina ikke kan gå.

Det kan virke som om folk innbiller seg at deres følelser påvirker andres rettigheter. Dramaet rundt Solheim-sketsjen er et eksempel på at enkeltpersoners følelser (basert på manglende kunnskap) fører til at et mediehus legger seg flat og beklager. Alle som driver med humor bør være forberedt på å forsvare det de lager. De kan legge seg dette sitatet fra den britiske komikeren Ricky Gervais på minnet: «The subject of a joke isn?t necessarily the target of the joke.»