ALBUM: Det er ingen tvil om at Hanne Sørvaag er flink - som artist, låtskriver, mentor i «The Voice» og akkurat nå som «realitydanser» på tv.

Og sjøl om det er først nå hun er blitt kjendis, noe hun etter sigende syntes var på tide, har hun lang fartstid i popbransjen.

«Skal vi danse»

Ingen kan si noe på effektiviteten hennes, heller.

Dagen før semifinalen i TV2s «Skal vi danse» lanserer hun i dag sitt fjerde album - som dessuten er hennes første countryplate.

Sammen med Laila Samuelsen (eller Samuels, som hun heter i coveret) og låtskrivere i Nashville har hun landet på ti låter som riktignok er fengende, men som også er uspennende og håpløst retro.

Én av dem, «Days That End With Y», har du kanskje hørt på radio allerede.

Dolly Parton

Hanne Sørvaag har skrevet låter som skal ha vært på hitlister i Europa, USA, Australia og Japan. Som artist har hun gitt ut tre popalbum.

Overgangen til country tilskrives et kjærlighetsforhold til sjangeren - og Dolly Parton spesielt - siden åtteårsalderen. 

Men ærlig talt, det er damer som har sunget sånne sanger på klubbene i USAs countrygate, Broadway i Nashville, for småpenger siden countrymusikken ble oppfunnet. Det ligger titusenvis av tilsvarende sanger og støver ned i arkivene i countrybyen, som dessuten er full av wannabe kvinnelige countrystjerner som synger dem bedre enn dette.

Glatt country

Sørvaag legger seg altså på den helkommersielle, glatte popcountrylinja som har sikret radiospilling i USA i noen år, litt sånn vi er vant til å høre fra svenske Jill Johnson - som for øvrig synger på én låt her.

Men denne sounden var jo populær for noen år siden.

Hvorfor ikke heller prøve å skille seg ut? Dette er jo bare kjedelig.

Jørn Dahl-produksjon

Første varsel på at noe kan være galt er valget av produsent. Jørn Dahl hadde forsåvidt et brukbart lag med Kurt Nilsens countryalbum «Rise to The Occasion», men som produsent er han ellers mest kjent for oppskriftsmessig hastverksarbeid som gjerne involverer «Idol»-artister.

«Idol»-fella

Og - det føles som om Sørvaag har falt i samme felle som diverse «Idol»-vinnere.

«All Is Forgiven» er et tilsynelatende lettvint album, spekket med tekstlige og musikalske klisjeer, som skal skumme fløten av den nylig oppnådde kjendisstatusen.

Det høres ut som om låtene er kjørt gjennom et filter som skiller ut det meste av det som måtte finnes av dynamikk og organisk materiale, og det som står igjen er en mekanisk vare som er letthørt og fort glemt.

Finnes det ikke lyspunkter? Vel, «Back To Missing You» har noe for seg - takket være et catchy refreng og mye fin strengelek.

Jeg kan gjerne stemme på deg på parketten, men som artist faller Hanne Sørvaag igjennom her.