Dette er hennes livshistorie.

Tips oss 2400
De første dagene: Hilda noen få måneder gammel, på fanget til mor Anna, i 1913, hjemme på gården i Rød, Hordaland.

De første dagene: Hilda noen få måneder gammel, på fanget til mor Anna, i 1913, hjemme på gården i Rød, Hordaland.

Tvillingene: Tvillingparet Hilda og Annanias Rød. Fotograf Mortensen i Os fanget et alvorlig søskenpar idet de var fem år gamle, i 1918.

Tvillingene: Tvillingparet Hilda og Annanias Rød. Fotograf Mortensen i Os fanget et alvorlig søskenpar idet de var fem år gamle, i 1918.

Mor og datter: Hilda med datteren Aashild, rundt 10 år gammel. På dette tidspunktet har de mistet sin mann og far, som døde av hjerteinfarkt i 1962. Bildet skulle stå framme hvor enn Hilda bodde siden, til sin siste dag.

Mor og datter: Hilda med datteren Aashild, rundt 10 år gammel. På dette tidspunktet har de mistet sin mann og far, som døde av hjerteinfarkt i 1962. Bildet skulle stå framme hvor enn Hilda bodde siden, til sin siste dag.

Lykkelige: Hilda giftet seg med gårdbruker Klaus Feste en vakker junidag i 1950

Lykkelige: Hilda giftet seg med gårdbruker Klaus Feste en vakker junidag i 1950

Kjent positur: Hilda lykkelig på fjelltur. Den spreke dama brukte terrenget rundt Os flittig.

Kjent positur: Hilda lykkelig på fjelltur. Den spreke dama brukte terrenget rundt Os flittig.

Snart 100: Hilda på tur i 2011. Hun så lyst på livet og hadde begynt å snakke om og så smått planlegge 100-årsdagen.

Snart 100: Hilda på tur i 2011. Hun så lyst på livet og hadde begynt å snakke om og så smått planlegge 100-årsdagen.

Mønsterpensjonist: Os kommune prøver ut nye brannslukkere i TV hos eldre leietakere, i 2004. Ordfører Terje Søviknes med Hilda på laget.  Foto: Oddmund Lunde

Mønsterpensjonist: Os kommune prøver ut nye brannslukkere i TV hos eldre leietakere, i 2004. Ordfører Terje Søviknes med Hilda på laget. Foto: Oddmund Lunde

Fredelig: Her, i eldrebolig-komplekset Gamleheimshagen, bodde Hilda Feste.

Fredelig: Her, i eldrebolig-komplekset Gamleheimshagen, bodde Hilda Feste.

Undersøkelser: Politiets og KRIPOS-teknikere jobber inne i leiligheten til Hilda, time etter at hun har blitt funnet drept. Foto: Tor Erik H. Mathiesen

Undersøkelser: Politiets og KRIPOS-teknikere jobber inne i leiligheten til Hilda, time etter at hun har blitt funnet drept. Foto: Tor Erik H. Mathiesen

Siste slutt: 12 dager etter at hun ble funnet drept ble Hilda begravd fra Os kyrkje. Foto: Tor Erik H. Mathiesen / Dagbladet

Siste slutt: 12 dager etter at hun ble funnet drept ble Hilda begravd fra Os kyrkje. Foto: Tor Erik H. Mathiesen / Dagbladet

Siste minne: På programmet for begravelsen er det et bilde av Hilda, tatt på julaften, bare to-tre uker før. Det siste bildet som ble tatt av henne. -Ondskapens mørke har kommet til Os, sa forrettende prest  Knut Ivar Askeland.

Siste minne: På programmet for begravelsen er det et bilde av Hilda, tatt på julaften, bare to-tre uker før. Det siste bildet som ble tatt av henne. -Ondskapens mørke har kommet til Os, sa forrettende prest Knut Ivar Askeland.

Tung bør: Hildas barnebarn Hilde Mo og svigersønnen Finn Mo er fortsatt sterkt og svært alvorlig preget av tapet av deres bestemor og svigermor - og det hun ble utsatt for.

Tung bør: Hildas barnebarn Hilde Mo og svigersønnen Finn Mo er fortsatt sterkt og svært alvorlig preget av tapet av deres bestemor og svigermor - og det hun ble utsatt for.

Savnet: Familien sier de vil huske et veldig spesielt menneske.

Savnet: Familien sier de vil huske et veldig spesielt menneske.

Det var om kvelden nyttårsdagen. Hilda Feste leste den siste av Ragnar Hovland, «Stille natt», hun satt i stolen i stua der oppe i Gamleheimshagen i Os. Hun fikk boka til jul bare uka i forveien.

Noen sider tidligere hadde hun lest disse linjene, denne kveldssalmen av Elias Blix:


Dagsens auga sloknar ut,


kveldsol ned i vester glader.

Skuggen stig frå dal til nut,

myrket sigrar alle stader.

Jesus, hjartans sol og skatt,

Jesus, ver mitt ljos i natt



Når mi livssol sig i hav,

og eg under mold skal sova,

lys meg då igjenom grav!

So eg skal i ljos deg lova.

Du som myrkers makter batt,

Jesus, lys i daudens natt!


Hun hadde bare tre sider igjen
av boka da det ringte på døra. Hun har, slik det kan se ut, lagt fra seg brillene på bordet, hun har gått mot døra for å åpne opp.

Hun hadde alltid elsket å lese. Stua hennes bar preg av det, stablene av bøker. Og de rosemalte skapene, fatene, skålene og kistene. I vinduet lyste adventsstaken fortsatt med sine englemotiv, juleblomstene var i fullt utspring.

Hilda var så glad i blomster, hadde vært det siden de dagene hun stelte de mest fornemme hagene som gartner for snart 80 år siden. Og på veggen hang bilder av dem hun elsket, de som levde og de som var døde. Hilda og datteren da hun var ti år, det fotografiet hadde hun alltid stående framme. Konfirmasjonsbildet av henne og tvillingbroren, bryllupsbildet av henne og Klaus, barnebarna hun forgudet. Og oldebarna hun kalte for «de små dukkene mine». De hang der alle sammen.

Bjørnefjorden lå der slik den hadde gjort i alle disse 99 åra hun hadde levd, dypblå, mektig og uendelig vakker. Det hadde vært et ualminnelig rikt liv.

Og nå skulle noen gjøre slutt på det.

Hilda Feste kom til verden på gården Rød i Hegglandsdalen en halv mil fra Os i Hordaland, 20. februar  i 1913. Det året kvinner fikk stemmerett i Norge. Sikorsky ble den første til å fly et firemotors fly. Verdens første kryssord ble trykt, og det var i disse dagene Sundbäck oppfant glidelåsen.

Hun hadde fem søsken. Hilda og tvillingbroren Annanias var yngst. Et lite småbruk, en såbakke, en skråning i en dal. Det var her Hilda ble til og tok form. Det var ikke livsgrunnlag for en stor familie, så de vekslet mellom rosemaling og husmaling vinter og sommer. Hilda, født Rød, vokste opp i en av de fremste rosemalerslektene på Vestlandet. Både faren og seinere tvillingbroren Annanias var landskjent for rosemalingen. Hilda skulle velge en annen retning, men identiteten hennes skulle alltid være knyttet til rosemaling. Det var ett av disse gylne minnene hun ville bære med seg, faren som kom med sleden gjennom snøen, med nylig rosemalte gaver til dem. Det var bildet på lykke på jord.

Hegglandsdalen var et bekymringsløst sted å vokse opp, selv om pengene var få. Hun arbeidet, som de fleste søsknene, på gården i dalen. Hilda slapp lettere fra det, riktignok, hun hadde vært så tungpustet. Hvorfor skulle de først finne ut og bedre på 50 år seinere: Hun hadde et stort fødselshull i hjertet sitt.

Dette var reisen hennes: Barneskolen i dalen hos lærer Skorpen. Framhaldsskolen, husmorskolen, sykurs og vevkurs. Så et år på hagebruksskole i Ulvik. Der hun stiftet livslange vennskap. Hun stelte prakthagene for bergenske forretningsmenn, som Amundsen på Bryggen. Neste år sto Oslo for tur, med gartnerarbeid i hagen til professor Schreiner og fruen. Hilda husket de drakk formiddagskaffe på verandaen. Hun husket oppholdet på Storetveit gård også, hos fru Moe, ei enke, tredje kona til godseier Wilhelm Moe. Hun stelte hagen på eiendommen på 50 mål, som hadde navnet «Stupet».

Siden tok hun handelsskolen, til blank 1 - Særdeles - i hovedkarakter.

I godt voksen alder fant hun kjærligheten. Hun jobbet på meieriutsalget på Seim i Hordaland da Klaus kom inn og leverte gårdsvarer. De husker hun fortalte: Da han åpnet døra var det kjærlighet ved første blikk. Hilda hadde hatt et par kavalerer før det, men klarte seg bra alene. Nå hadde det kommet så naturlig.

Hun giftet seg som 37-åring med gårdbruker Klaus Feste fra Lindås, 16. juni 1950. Hun visste hun var seint ute, hun vurderte hardt og lenge om hun virkelig skulle gifte seg. Men folk hadde jo fortalt henne at det var «Nordhordlands kjekkeste kar».

Bryllupsfesten sto på gården hos hennes foreldre i Hegglandsdalen, der oppe ved ripsbærbuskene i hagen. Mer enn 50 gjester hyllet dem.

De flyttet snart til Klaus sin gård på Feste.

De fikk en datter i 1955. Aashild skulle hun hete.

Alt så lyst ut for livsferden videre.

Men lyset sloknet snart. En dag i 1962 skulle Klaus dra Aashild på kjelken på vei til butikken. Hun var seks år da. Klaus segnet om på veien. Datteren ble stående alene med ham. Snart kom bussjåføren og en annen til. De bar Klaus inn i butikken, datteren Aashild husker hun kom løpende like bak hodet hans der de bar ham inn døra. Hun tror han døde akkurat i det øyeblikket.

Naboer og bussjåføren tok seg av Aashild, de traff på mor Hilda i full fart på vei ned mot butikken. Hun hadde fått vite, men kom for seint. Hun nådde ham ikke. Det var hjerteinfarkt, sa legen.

Hilda fulgte mannen sin til graven.

Hun var enke, 49 år gammel.

«Vi skal klare dette, Aashild», sa hun. Hun hadde et liv der ute, mange søsken. Hun satt alene igjen med gården i Lindås. Etter hvert lot hun mannens bror overta gården, og flyttet hjem til Os. Svogeren sto klar med jobb til henne som regnskapsmedarbeider på møbelfabrikken sin, med hus til leie.

Men 1962 blir enda tyngre. Det er tapenes år. Hildas storebror dør også fra henne. Og den samme dagen de kommer til sitt nye sted i Hegglandsdalen, dør hennes mor. Det er bare dager til Aashild skal begynne på skolen. Mor var naturlig nok veldig redd for henne, det var bare de to nå, «det var ikke rom for å trå feil, så tett var hun på meg», tenkte Aashild mange år seinere.

Det var ikke anledning til de store utfluktene, men de var i Drammen en sommer, svogeren hennes kjørte, de lå i telt, Aashild var 10-12 år.

Men de ble stadig truffet av dramatiske hendelser. Da fabrikken Hilda jobbet i brant, måtte hun få ny jobb. Hun var nesten 60 da hun begynte på sjukeheimen på Os. Hun skulle bli der til hun ble 70.

Det var Hilda og Aashild. Bautaer for hverandre, med et nært forhold hele livet. Mor var streng og stilte krav til henne, men alltid med dette inderlige ønsket om at hun skulle gi datteren en trygg og god oppvekst selv om hun nå var alene med henne.

Datteren grudde seg til mor skulle bli borte, «det vil falle ut en vegg av livet mitt», tenkte hun.

Og snart reiste Hilda et nytt hus for dem begge. På 70-tallet var det å bygge hus som enke og alenemor, riktignok støttet av familie og naboer, sett på som en bragd. Hun var tross alt over 60 år.

Hun var utrolig stolt. Det var viktig for henne å klare det, med æren i behold. Være mor og eneforsørger. Gjøre det maksimale ut av det.

Du kunne se henne sykle til jobb gjennom Os på den eldre damesykkelen, den høyreiste, rakryggede kvinnen.

Snart skulle de få en mann inn i fellesskapet. Svigersønnen Finn husker at han kjørte Aashild hjem til Hegglandsdalen på natta etter det første stevnemøtet. Aashild hadde glemt nøkkel, måtte ringe på.

Hilda kom ut i nattkjolen.

«Å, har du en med deg? Du og du. Du må komme inn! Kom inn!»

Det var langt på natt, og Hilda begynte like godt å steke egg og lage smørbrød.

«Vil du jeg skal re opp ei seng for deg?»

Finn måtte vende tilbake til Bergen den natta, men Hilda hadde ropt etter ham idet han dro:

«Lov å komme på middagsbesøk!»

14 dager seinere kom han tilbake. De kunne sitte i timevis og diskutere. Og Hilda fikk alltid samtalen over på ting svigersønnen kunne snakke om. Hun hadde den egenskapen, å få fram det gode i andre.

Noe seinere, da svigersønnen og en kollega ville starte bedrift sammen, tilbød Hilda ham hjelp med å garantere for en del av kapitalen. Det var snakk om store investeringer på 70-80-tallet. Hilda ville i så fall ta en veldig risiko. Til og med rutinerte innen næringsliv nærmest frarådet henne å gjøre det. Men Hilda ville tørre, hun hadde gått gjennom to verdenskriger, de harde 20-åra, og hadde innsikt som regnskapsfører. Gikk du for noe 100 prosent, så ville det gå bra, støttet hun.

Han hadde blitt så rørt av tanken: Idet han hadde svingt opp tunet etter det første møtet med Aashild og så huset som lå der, himlet han med øynene. Hvordan kunne ei enke på over 60 år klare å bygge et så fint hus? undret han. Og så sette hele livsverket sitt i pant for å støtte ham?

Men så gikk alt bra.

De to bosatte seg også i huset til Hilda.

Da Aashild giftet seg, hadde Hilda skrevet en bryllupssang til henne, til melodi av «Der bjørkene suser».

Det hadde jo bare vært de to i alle år.



Men livet skifter gjerne

brått sjølv om ein ikkje vil

Snur om på alle rekningar og planar

Du var ei lita jente

Kjærleg og så blid og god og snill

Kan vere større hjelp enn nokon anar


Etter hvert som barnebarna kom, ble de det største i livet til Hilda. Om de klaget sin nød, om de trengte en arm, var bestemor der. Levde seg inn i livet deres. Hun forsto, tenkte barnebarnet Hilde, hun følte seg så sett.

De var nede hos henne i kjellerleiligheten hver kveld, hun dekket på bordet foran tv-en der, lyst brød, litt bedre smør, og så var det pannekakene hennes. Hun kunne sitte der og fortelle historier fra livet sitt. Men mest av alt var hun opptatt av hvordan de hadde det.

Barnebarnet Hilde følte at ingen andre var i stand til å bli så glad når det kom besøk. Hun var så lett å begeistre, tenkte de.

«No skinne det! Er det dere som kommer!» sa hun da hun åpnet døra. Hun lyste opp.

Det er dette som skal plage dem seinere. De ser for seg synet, så glad hun ble da det ringte på døra den kvelden. Det som skulle bli hennes siste besøk. 

Hilda ble eldre, hun ble mer avhengig av å bli kjørt for å opprettholde sitt sosiale liv. De nærmeste naboene hadde flyttet på gamlehjem, hun ble mer alene, og flere falt fra. På samme tid vokste barnebarna til og trengte mer plass. Det var et tungt steg for henne, og for alle, men etter 20 år i generasjonsboligen, en dag i 1997, måtte Hilda si farvel til livsverket sitt.

Hun flyttet til eldreboligene i Gamleheimshagen.

- Kan jeg beholde nøkkelen, i alle tilfelle? spurte hun.

Men 14 dager seinere traff svigersønnen henne på butikken.

- Her er nøkkelen. Ta den. Jeg trives så godt.

Det tok henne to uker å venne seg til det nye livet. Mer fri og ro her, og mer sentralt, og med en ny omgangskrets. Og gode tilbud og aktiviteter. Så hadde hun sanitetsforeningen og pensjonistforeningen.

Hun sa hun la ære i stå løpet ut. Hun holdt seg så åndsfrisk, og så sprek, med turer lang Oselva, og hun besteg det høyeste fjellet i området, hun var sikkert 85 da hun gikk opp der.

Hun hadde så mye å leve for. «Å kunne starte en ny dag er en stor begivenhet!» sa hun. Hun snakket alltid om det: Hun så seg aldri tilbake. Hadde evnen til å sortere vekk de tunge tingene. Hun sa: «Jeg er så glad for å kunne stå opp og klare meg, stelle og dusje meg selv». Terskelen hun hadde for å hente hjelp fra det offentlige, var høy.

På turer der nesten alle var par, falt Hilda naturlig inn selv om hun var alene.

For Klaus var og forble hennes store, eneste kjærlighet. Hun brydde seg ikke om å finne noen andre. 50 år etter at mannen døde, holdt hun fortsatt nær kontakt med slekta på hans side.

Det var ikke det at hun ikke kunne få en ny mann, hun var «vakker som en filmstjerne», sa en av naboene. Høyreist, rak og slank, og med en karakteristisk aura.

I Gamleheimshagen var det alltid liv rundt henne. Som en slektning sa om henne: «Der Hilda var, ble det alltid fest».

Hilda ble et naturlig samlingspunkt der hun kom, og når hun kom seg ned til kafeen og de gode samtalene, følte hun seg fri. Hun kunne både lytte og prate. Hadde humor og en skarp tunge. Og selvironi.

Seinest i fjor hadde en av naboene i eldrekomplekset ytret sin takknemlighet for henne i lokalavisa:

Det var Gunnar, han som hadde opplevd så mye, men nå satt i rullestol, som fortalte om dagene i Gamleheimshagen:

- Nei, dagene går med til å sitte og se ut av vinduet. Men jeg ser alltid veldig fram til å komme ned til Hilda, for hun byr på vaffel og kaffe, og så får jeg alltid meg en liten likør.

«Jeg har en høne å plukke med Gunnar», humret hun. Men så gikk det en stund, og så la hun til:

«Jeg er for gammel til å irritere meg over noe. Og til å være sint».

Men det lynte da hun og tvillingbroren diskuterte politikk. Hilda kunne sitte time etter time og diskutere. Det kunne bli rimelig høylytt, om lokale, nasjonale og globale spørsmål. Hilda var brennende engasjert i tv-debatter også. Kunne slå av om hun ble opprørt nok.

De som kom på besøk, sier de alltid ble lenger enn de hadde tenkt. Hun åpnet folk opp, det var utrolig hva du kunne snakke med henne om. Selv ungdommen kom henne i møte på eldresenteret. På søndagsmiddag hos Åshild kunne hun sitte og lytte til hva ungdommene som hadde vært ute på lørdagen snakket om:

- Eg er så galen for at eg høyrer så tungt. Eg vil så gjerne følgje med.

Hun nevnte med jevne mellomrom at hun var engstelig for inntrengere. Hun følte seg sikker med trygghetsalarm og tilsyn. Men om kveldene og når familien var bortreist på ferie, kunne hun være litt redd. Det var en frykt hun hadde fått i seg, en irrasjonell redsel for det ukjente. Den stammet fra en episode fra krigen, trodde hun. Hun hadde syklet gjennom Os, da hun ble møtt av tyske soldater. Hun bråsnudde, tenkte at det var en reell fare for at de skjøt etter henne. Hendelsen satte en støkk i henne, det var eneste gangen hun har fortalt at hun var skikkelig redd.

  En dag hadde hun falt på en tur ute. Svigersønnen kom til, siden Aashild jobbet. Hun ble sendt til legevakten, og de begynte å snakke om sykehus. Hilda hadde panikk for sykehus, det var noe som hang igjen fra langt tilbake, han så det bedende blikket, frykten hun så på ham med.

- Jeg tar henne med hjem, sa Finn.

Det takknemlige blikket skulle han aldri glemme. Det var hans tur nå. Han dro daglig hjem i lunsjpausene for å gi henne mat og for å se til henne.

Noe seinere kom en nevø på besøk til henne:

- Har du vært ute igjen i dag!? Det er såpeglatt, sa han.

- Aashild hadde nektet meg, men jeg har lurt meg av gårde, svarte Hilda.

De var naturligvis urolig for henne, hun hadde ramlet en gang før.

- Se! pekte hun.

Det sto noe ute i gangen. Det var en rullator.

- Ja, jeg har ikke pakket den ut. Har ikke tenkt å gjøre det, heller.

- Hvordan er det med deg? kunne niesen Torunn spørre henne.

- Jo, jeg er nå litt stiv i knærne om morgenene. Men hvem er vel ikke det?

Så lo hun. 98 år gammel.

Hilda gikk helt til det siste, og handlet på dagligvarebutikken i Os sentrum. Hun betalte egne regninger helt til sin siste dag.

Hun glemte ikke en merkedag, sendte kort til all slekt i alle generasjoner. Den oversikten hun hadde. Spurte du Hilda, visste hun. Folk var oppdatert etter å ha besøkt henne.

Raus, intelligens, litt for forsiktig på egne vegne, til å framheve seg selv. Hun kunne kommet så langt, så de. En typisk akademiker, analytisk, god til å fokusere, utrolig samfunnsengasjert, fulgte med på alt. Den lille sorgen, skjønt hun sa det aldri høyt, bare i stunder til datteren, var at hun sikkert kunne blitt til noe mer. Men anledningen var ikke der i de dagene.

Hun likte å hente krefter fra litteraturen.

Hilda lånte bøker på biblioteket til siste nikk.

- Har du noe forslag til ei god bok du vil kjøpe til Aashild til jul? spurte en niese henne.

Den og den og den, ramset hun opp. Niesen hadde ikke begrep, men Hilda hadde alltid oversikt, alltid en stabel bøker liggende.

- Jeg sover ikke mye om nettene. Men jeg har bøkene! sa hun.

Hun lå gjerne og leste bøker halve natta. Og BT leste hun fra perm til perm før morgengry. Og Dagens Næringsliv, hun var mer oppdatert på kurser og markeder enn de fleste.

Hun var kjent som en rimsmed og for sin gode penn også, Hilda kunne både prosa og dikt, det var ikke et bryllup eller en konfirmasjon hun ikke skrev sanger og prologer til. Små vittigheter, betraktninger og detaljerte reisebeskrivelser. Uredd for å ta ordet i begravelser og bryllup, alltid velformulert. Seinest som 96-åring tok hun ordet i en begravelse, hun holdt en fantastisk, gripende tale, som vanlig uten manus.

Hilda elsket å skrive. For ungdomslaget. Dameforeninga. Selvskreven sekretær og referent for pensjonistforeninga. Etter en tur til Surnadal i 1994 sto følgende på trykk i lokalavisa Os og Fusaposten:

«Når sommaren er på hell og folk flest er ferdige både med ferie og feriepengar, då byrjar me pensjonistar å røra på oss. Tilboda er mange, feriepengane mindre, men tur blir det, og når den blir så vellukka som den Os Pensjonistforening hadde frå 16. til 21. august, så kan me saktens knipa inn på biffane ei veke eller to når me kjem heim att».

90-årsdagen feiret tvillingene sammen, broren hadde begynt å bli redusert, han satt mest rolig.

- Når jeg blir like gammel, har jeg lyst til å bli som deg, tante Hilda, sa den ene niesen i talen.

- Du bør ikke bli lik meg på alle område, da,  humret hun tilbake.

En dag i 2007 skulle broren Annanias dø fra henne, på et sykehjem i Os. Hilda reiste seg opp og talte. Hun fortalte om hvor nære venner de var. Han var fagmann, flink med farger, hun hadde vært både sekretær og regnskapsfører for ham. Annanias skulle føle en stor omsorg for henne etter at hun ble alene. Han engstet seg for henne, stilte mye opp, tankemessig også, de var jo attpåklatter, de sto sammen, og det var dette fotografiet hun satt igjen med, de to som femåringer, hånd i hånd, fra en uskyldsren tid.

Folk kan huske 95-årsdagen også. Hilda som går ut på tunet blant eldreboligene og klapper 75-åringene inn til selskapet. Så typisk henne.

- Kom nå inn, folkens!

Hun begynte å skrive notater om livet sitt da hun var 95 år, hun hadde tenkt at datteren skulle få vite litt om henne når hun ble borte. Og hun husket:

(...) Etter fleire år som gartnar, etter regn og kalde somrar, tok mor handelsskulen og kom dermed borti butikk og rekneskap, som passa henne godt. På Seim i Hordaland traff ho mannen sin Klaus Feste, gifta seg og flytta til Feste der han hadde gard. Fekk dottera Aashild. Hadde mange søsken, ei stor familie, eg trivdes, for eg har alltid vore glad i folk, aktivitetar og gode naboar. Men dette skulle ikkje vare. Etter ca. 12 års tid fekk mannen min plutseleg hjarteproblem. Eit heilt år gjekk han sjuk, og døydde til slutt 49 år gammal»

Hun skriver: «Alle ting blei ikkje like lett i livet etter det (...) Men husk, Aashild, din far var ein staut kar, og alltid, husk, ein snill mann.»

Mot slutten av teksten skriver hun:

«Du og eg Aashild var utrulig heldig som fekk Finn med på laget, og dertil snille og kjekke ungdommar. De får tenkje på det om de får mykje ?bal' med meg; at eg er og har vore veldig glad i dykk alle. Takk for at de har hatt meg.»

Seinere skulle Aashild si:

- Jeg skulle gjerne hatt så uendelig mye mer bal med henne enn å oppleve dette grusomme.

Hilda syns det var litt vanskelig, sa hun, at hun var så ofte i begravelser. De forsvant rundt henne. Hun dro alltid i kirken, og helt til graven til en del av dem hun tok farvel med.

- Nå er det snart bare meg igjen, sa hun en gang.

Men Hilda Feste ville sette seg mål. Hun ville legge planer langt opp i 90-åra. Det var alltid noe å se fram til, nye merkedager å rekke. Det tredje oldebarnet som var på vei. Runde dager. Dåp. «Og når jeg er blitt så gammel, skulle jeg fått med Hilde sitt bryllup. Jeg skal holde ut så lenge», sa hun, men la til: «Når man er gammel vet man jo ikke sikkert.»

Og hun så 100-årsdagen sin der framme nå, den var jo så nær.

- Og nå er Oseana, det nye flotte kulturhuset i Os, snart ferdig, mor. Nå reserverer vi det til 100-årsdagen din, sa datteren en gang.

- Ja, det gjør vi! svarte hun entusiastisk.

Og nå begynte de å snakke om det som om det skulle skje.

Lille julaften i fjor kom flere på besøk. Hilda hadde det alltid voldsomt varmt, husker folk. Hun var tynn, fyrte bra, men omsorgen var minst like varm. Under familiebesøk «kunne det steke på veggene». Denne siste lille julaften satte hun på kaffen, dekket på, som alltid. Og da, selv i en alder av 99, kunne hun plutselig spørre en nevø:

- Hva er det ungdommen er opptatt av i dag?

Nevøen tenkte: «Personer over 90 i dag snakker vel helst om været og helsa, gjør de ikke? De hadde en tendens til å snakke om det som hadde vært, naturlig nok var de ikke fullt så engasjert i det nye».

Men nå satt han foran en vitebegjærlig kvinne på snart 100, og hun spurte:

- Hva er det de er opptatt av, ungdommen? Hva er viktig for dem?

Hilda var i strålende humør, så lyst på livet. Hun skulle i alle fall holde til 100, sa hun. Dagen etter, julaften, skulle hun til Aashild og Finn i Hegglandsdalen. Hun gledet seg stort til det, å ha den nære familien samlet.

Denne julaftenen leide svigersønnen henne gjennom fabrikken han hadde bygd opp med hennes hjelp. Hver enkelt del spurte hun ham ut om, hver minste maskin.

Så observant hun var, her fikk han spørsmål som selv rutinerte fabrikkfolk på besøk aldri hadde stilt.

Seinest julaften satt hun og datteren og snakket om 100-årsdagen. Det var tanker og samtaler som hadde blitt vanlige for henne rundt bordet på julaftener.

«Er hun med til neste år?»

Også denne julekvelden kom de fram til det samme: Hun blir med til neste år også.

- Jeg har jo noen plager. Men de er ikke dødelige, lo hun.

Datteren syntes hun var spesiell. Hun hadde selv jobbet med eldre, selvsagt hadde hun plager i en alder av snart 100 år, med tap av funksjoner. Hun kunne ikke gå de lange turene hun var vant til. Men så utrolig godt hun bar det.

«Det var oss to, hele livet» sa datteren. En 14 dagers ferie var det lengste hun hadde vært borte fra mor. Ikke fordi hun la press på henne, men fordi hun følte for det slik selv.

«Jeg tror familien skjønte det. For i mine planer var mor alltid med» forklarte hun. Hun sa ikke så ofte med ord at hun var glad i datteren, men det var handlingene. Hun kunne til og med oppleves som oppdragende fortsatt.

Hver julaften siden 1975 hadde de sittet rundt det bordet. Og Sølvguttene sang på tv-en, mor var blank i øynene, Sølvguttene var kanskje det vakreste hun visste om. Hilda fikk masse presanger denne julekvelden også. Av datteren, den siste av Hovland. «Stille Natt». Hun satte slik pris på nynorskmannen Hovland. Og det var ofte slik med Hovland: Under der duver noe uuttalt. Mellom de kvikke bemerkningene tyter det fram en taushet. Den roper mellom linjene, i de brå kastene.

Og så tok de et bilde, det skulle bli det absolutt siste, rundt bordet der. Da julekvelden seig på, satt hun selv lys våken, mens de andre duppet av litt.

Samme kunne det være på søndagsmiddager, der resten slengte seg på sofaen for en strekk, satt hun igjen og leste avisa. De kan ikke huske at hun noen gang hvilte middag.

Den romjula leste hun mye, hun levde sitt perfekte, ordinære liv. Hun hadde lest millionvis av ord og sider, og disse linjene skulle bli noen av de siste hun leste, i den siste boka:


Naar mi livssol sig i hav,

og eg under mold skal sova,

lys meg daa igjenom grav!

So eg skal i ljos deg lova.

Du som myrkers magter batt,

Jesus, lys i daudens natt!


Den kvelden 1. nyttårsdag kjente datteren Aashild det litt vondt at hun var på vakt på sykehuset og ikke hos henne. I ettertid skulle hun tenke på at hun kjørte hjem over Os, da dramaet utspilte seg like der oppe.

Hun har redigert det så mange ganger i hodet sitt, for det er tanken på at hun ikke kunne være der da mor trengte det som mest. Det er nesten ikke til å bære.

Mor var så glad i å få besøk, det var det kjekkeste hun visste, sosial som hun var. Hun trodde sikkert at det var en av de nærmeste, for hun lukket naturlig opp, det var ikke så seint heller. 

Klokken 21.37 søndag 1. januar fikk politiet melding om at en hjemmesykepleier hadde funnet en død kvinne i en eldrebolig i Oshaugen i Os. Hun hadde rykket ut etter at kvinnen utløste trygghetsalarmen.

Det er presten som ringer på døra til Aashild og Finn, klokka er elleve om kvelden, de rekker knapt tenke før presten sier: «Jeg har en trist melding å komme med: Deres mor Hilda Feste er funnet død». Nyheten er forferdelig nok for dem, selv om mor var gammel. Der og da er det vanskelig nok å begripe at hun er død. Men sjokket som kommer, er de ikke beskyttet mot: «Deres mor har blitt drept»

Dagen etter kjører Aashild og familien opp der. Fra avstand skimter de sperringene, parabolantennene, bilene fra NRK Dagsrevyen, det vrimlet av reportere utenfor mors hus. Og polititeknikere med munnbind.

De hadde tapet døra hennes. Det var et åsted nå. Mors hus var et åsted.

«Funn på stedet gjør at politiet har satt i gang full drapsetterforskning. Ingen personer er ennå pågrepet, sier lensmann Rasmus Dalen i Os til NTB».

Klokka 23.07 sender politiet ut en pressemelding der det opplyses om at politiet søker etter en ukjent mann.

«En mann ble observert i kvinnens leilighet like før hun ble funnet»

Politiets teknikere jobber på stedet utover natta.

Klokken 07.40 mandag morgen blir liket av kvinnen båret ut av boligen. Politiet i Hordaland går ut med dødsårsaken: «massiv vold mot hodet».

2. januar blir en 42 år gammel mann siktet for drapet. Men dagen etter frafaller politiet siktelsen.

Riksmedia har allerede beleiret et sjokkpreget Os, de intervjuer innbyggerne om Hilda.

De treffer Gunnar Lunde (75), nabo i Gamleheimshagen:

- Hun var så omsorgsfull og ringte ofte bare for å spørre hvordan det gikk. Den siste gangen jeg snakket med henne var på nyttårsaften. Da ringte hun meg for å spørre om jeg ville være med og spille bingo her på Gamleheimshaugen en dag. Da jeg svarte nei, insisterte hun. Hun sa at «Vi kommer til å savne deg hvis du ikke er der».

Pressen banker også på hos Marianne Holmefjord (48) som driver blomsterbutikk i Os:

- Hun var fantastisk hyggelig, og en høyreist kvinne som så mye yngre ut enn hun var. Hun kom ofte innom og kjøpte blomster. Hun kjøpte også med blomster til de andre som bodde i Gamleheimshagen. Hvis noen av beboerne hadde bursdag, var det ofte hun som hadde samlet inn penger og kom og kjøpte en bukett

I ei hvitpynta Os kyrkje, bare en bakke ned fra åstedet, tok familien og Os farvel med henne. Det hadde gått 12 dager siden hun ble drept. I programmet for begravelsen hadde de et bilde av henne på framsiden. Det aller siste fotografiet, det fra julaften.

- Du var det trygge i livet mitt, jeg var redd for å miste deg. Jeg lurte på om jeg kunne bli like vis som deg, sa Aashild, datteren, i sin tale.

- I mange år kunne jeg ikke legge meg før jeg hadde gått ned til deg og gitt deg en god natt-klem, sa barnebarnet Hilde. Hun avslutta med en hilsen til oldemor fra de to oldebarna, og med et dikt av Halldis Moren Vesaas, «Å vere i livet».

Det lå kranser på kista fra Os pensjonistforening, Os kommune, alle beboerne i Gamleheimshagen og Os sanitetsforening.

- Ondskapens mørke slo til 1. nyttårsdag. Er som om tiden har stått stille i Os siden den dagen, talte forrettende prest Knut Ivar Askeland.

Så senket de kisten med Hilda Feste i jorda der ute på kirkegården på Os.

21. februar, dagen etter at Hilda skulle fylt 99 år, pågriper politiet en mann og sikter ham for drapet og voldtekten. Han er 18 år, fra Os. Hordaland  statsadvokatembete tar 23. juli ut tiltale mot mannen, og legger følgende til grunn:

«Søndag 1. januar 2012, ca. kl. 21.00 i Oshaugen 5L i Os kommune, for å lette, skjule eller unndra seg straffen for voldtekten beskrevet i post II, slo han Hilda Feste (født 20. februar 1913) gjentatte ganger i ansikt, hode og overkropp og/eller slo hodet hennes flere ganger mot gulvet, slik at Feste fikk flere knusningssår og -brudd i ansiktsskjelettet og flere ribbeinsbrudd på høyre side. Hun døde kort tid etter av skadene og/eller nedsatt respirasjon på grunn av hevelser som skadene førte til i og omkring luftveiene»

Videre, i post 2:

«for ved vold eller ved truende adferd å ha skaffet seg seksuell omgang og den seksuelle omgang var samleie»

Gjerningsmannen skal ha utøvd volden, holdt henne fast «og/eller holdt henne nede med sin kroppsvekt», «alt mens hun gjorde slik motstand hun var i stand til».

Hun var helt forsvarsløs.

To måneder seinere fikk de gå inn i leiligheten. Mors hus var ikke lenger et åsted. Julematen lå fremdeles i kjøleskapet, den elektriske adventsstaken lyste i vinduet selv om det var mars, det vil si, tre av fire av lysene lyste, det var våte klær i vaskemaskinen, de kunne fortsatt se sporene etter blod, juleblomstene var visnet.

De ville bare sette seg ned i sofaen en siste gang, de hadde sittet der og fått all kjærlighet de kunne drømme om, og de så for seg at hun kom med kaffen, med snopet, med kakene, de ville sitte der og kjenne på følelsen en siste gang. Hilde tenkte på det aller siste bursdagskortet hun fikk fra henne, som alltid var signert «Klem fra Bestemor i Hagen», hun tenkte på den gang hun alltid ventet på dem med middag da de kom fra skolen, og at hun spilte badminton på plenen med dem etter at hun fylte 80.

Og på veggen hang Klaus, det var 50 år siden han døde fra henne der nede ved butikken. Og bryllups-bildet, Klaus med en hvit nellik i venstre brystlomme på dressen, Hilda med en gigantisk bukett i roser. Arm i arm, like etter at de hadde sagt ja til å være sammen med hverandre for alltid. Og der hang fotografiet av Hilda og Aashild, det hadde alltid vært med henne, og alle barna, på rad og rekke.

Og der inne lå boka, den av Ragnar Hovland. «Stille Natt», den hun fikk til jul. Med to-tre sider igjen. Hun hadde lagt fra seg brillene. Før hun antakeligvis reiste seg fra stolen, gikk mot døra og åpnet opp.

Og snart tok de ut eiendelene hennes, Os-bunaden, og den store rosemalte kista med navnet hennes på, den Hilda hadde fått av faren i 1949, og som hun hadde sagt Hilde skulle arve, med Os-rosene som var så rike på farger, det var symmetrien og de klare fargene. Rosene helt utsprungne. De pakket det rosemalte serveringsfatet også, de trakk ut kontakten av adventsstaken. Pakket alt i kasser. De ville gjøre det raskt. Det var som å bære livet hennes ut, pakke livet hennes ned i kasser.

For ei uke siden. Aashild Mo sitter i et rom i Os, noen 100 meter fra mors gamle hus, og snakker om hvor sterkt hun savner henne.

- Det gjør ekstra vondt fordi det er så grusomt det som er blitt gjort... Tanken på hvordan hun hadde det i de sekundene og minuttene... Jeg har stått i ting før, men dette her... Det er ufattelig og trist at det skulle ende sånn.

Familien sier de er glad for at tvillingbroren slapp å oppleve denne slutten, han hadde ikke klart å leve videre, tror de. Aashild sier hun og resten av familien har vært fanget i en eksistensiell krise. Alt har krasjet. Herfra er alt mulig, alt kan skje, det minst tenkelige. De ville så gjerne tro at mennesket var godt, men så raknet bildet på årets første dag.

Minnene om mor kunne være gode minner. En normal sorg. Nå, sier hun, får hun ikke kommet til denne normale sorgen, for disse vonde tankene skyller over henne, det er forbausende lite progresjon, de er like vonde. Aashild sier det er omtrent som om noen riper deg i sjela med glasskår og heller etsende veske over. Det suger alt kraft ut av henne, dag og natt.

Men langt, langt, langt baki der, i et blaff, hører hun moren si: «dette klarer du, Aashild.»

På grava hennes inne på kirkegården i Os har de lagt ned en bukett av røde og hvite roser denne søndagen.

«Hilda Feste 20.2.1913-1.1.2012» står det på støtta.

Og under bare ett enkelt ord:

Fred.


bok@dagbladet.no



Rettssaken etter drapet begynner mandag i Nordhordland tingrett.



Reportasjen er basert på intervjuer med datter Aashild Mo, svigersønn Finn Mo, Hilde Mo (barnebarn), Torunn Rød Farsund (niese, datter av tvillingbroren), Hans Magne Eide (nevø), Per Arne Rød (nevø, sønn av tvillingbroren), Egil Aadland (nevø), Erik Monsen (mann av barnebarn Hilde), bistandsadvokat Beate Hamre, naboer.



Ytterligere kilder: Hilda Festes dagboksnotater, boka «Rosemålarane - ei slektskrønike», Os og Fusaposten, Dagbladet, VG, Bergens Tidende og Tiltalebeslutning fra Hordaland statsadvokatembeter, 23. juli 2011.
John Arne Markussen

Velkommen til debatt
Tusen takk for at du ønsker å delta i vårt kommentarfelt.
Vi holder imidlertid stengt fra klokken 00:00 alle dager. Dette gjør vi for at moderatorene våre skal kunne ha raskere responstid i debattfeltenes åpningstid.
Åpningstiden vil være hverdager fra 07:00, og helgedager/røde dager fra 08:00.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør