- Deilig! Dette var nesten som å komme inn i et Italia i miniatyr, sa Robinson.

Den livlige stemningen på Trattoria Popolare lengst ned på Grünerløkka sto i sterk kontrast til de folketomme gatene og det triste høstværet utenfor.

- Ja, men vi skulle nok ha bestilt bord, sa Fredag, og lot blikket gli over lokalet hvor det ikke var en ledig stol i sikte.

Prinsippet på Trattoria Popolare er at man bare kan bestille bord i andre etasje, på gateplan gjelder drop-in-prinsippet. Man må gjerne sitte ned og vente, men tilsynelatende var det ingen her som planla å begi seg ut i høstmørket med det første.

En svært imøtekommende hovmester tok imidlertid turen opp trappene for å sondere, og kom raskt tilbake med tilbud om bord. I motsetning til det rustikke lokalet i første etasje, er interiøret her mer elegant - det avlange rommet er preget av mørkt treverk og lysekroner i venetiansk stil. Menyen er imidlertid den samme, og på begge plan har man innsyn i kjøkkenrommet hvor de italienske godsakene tilberedes.

Da Robinson og Fredag besøkte etablissementet like etter åpningen i fjor vår, hadde de spist à la carte. Nå valgte de husets 4-retter.

- Prisnivået er nok litt høyere enn sist vi var her, sa Fredag. - Men 385 for fire retter høres da svært anstendig ut?

- Absolutt. Hvis kvalitetsnivået er det samme som sist, er det et godt kjøp, kommenterte Robinson.

Trattoria Popolare har en rikholdig vinmeny som ytterligere understreker profilen. Absolutt alle flaskene er hentet fra pastaens hjemland. En vennlig og kunnskapsrik kelner foreslo en rødvin fra Montalcino, en Ciacci Piccolomini d'Aragona (2010). En ypperlig vin - skulle det vise seg - som med sine innslag av krydder og tørket frukt klarte seg fint gjennom hele måltidet.

Det begynte med et pent utvalg av antipasti. Fire typer spekepølse, skinke fra Parma, oliven, parmesankjeks, byggryn med grønnsaker, samt det innslaget Robinson og Fredag enstemmig kåret til vinneren: en porsjon cour di capra (en mykost laget på fersk geitemelk), servert med olivenolje, balsamico og biter av gresskar. Nydelig.

- Et helt måltid i seg selv, kommenterte Robinson, og utbrakte en skål.

Neste rett var ravioli fylt med svineribbe, servert i en smørsaus med salvie og rikelige mengder parmesan.

Fredag nøt den fyldige duften som steg opp fra tallerkenen, og tok en munnfull.

- Dette smaker som det høres ut:

Mektig! Og veldig godt!

Robinson var enig i at dette var et høydepunkt. Så langt. For når hovedretten litt senere kom på bordet, sto den ikke tilbake for pastaputene. Både Robinson og Fredag hadde valgt dagens kjøtt, lårstek av lam. Den hadde riktignok ikke gresset i krydderduftende italienske fjellskråninger - men i øy-kommunen Solund, helt ytterst i Sogn- og Fjordane. De rosa skivene ble servert på en sjy ispedd
gremolata (persille, hvitløk og olivenolje), og så lekre ut. Smaken og konsistensen var også upåklagelig - mildt og mørt.

På italiensk vis kommer ikke rettene på Trattoria Popolare med mye tilbehør, så Robinson hadde - i tillegg til salaten som fulgte med - bestilt en porsjon risotto. Egentlig unødvendig, men risen sto fint til lammet. Desserten, en sjokolademousse med appelsinkrem og ferske appelsinbiter bød på en lett og helt ok avrunding av måltidet.

- Jeg tror dette er et sted som har kommet for å bli, sa Fredag, og nøt de siste dråpene av den røde Montalcino-vinen.

- Og hva skal vi si om prisnivået? undret Robinson.

- Prisene er kanskje oppjustert noe siden åpningen i fjor, men så er maten også blitt bedre. 385 kroner for et komplett italiensk herremåltid er ikke bare et godt kjøp, det er en forbasket god deal.•

robinson&fredag@dagbladet.no