FILM: Siden Disney lot en hund og en rev finne hverandre i et slags Romeo og Julie-aktig brorskap i «To gode venner» har underholdningsindustrien elsket historier om folk som finner sammen på tvers av det som til vanlig holder folk fra hverandre: Klasser og miljø, fordommer og forbehold. Du vet, det vanlige. Bonusen er betydelig: Publikum lar seg sjarmere og føler seg fordomsfrie. De får se skall sprekke og horisonter tøyes når et umake vennepar får hverandre til å se verden på nye måter. Det føles godt.

Uventet kjemi

I «De urørlige» er det Philippe (François Cluzet) og Driss (Omar Sy) som oppdager en uventet kjemi seg imellom. Philippe er lam fra halsen og ned, men med en beleilig rikdom som gjør ham i stand til å bo i noe som ser ut som et rokokkomuseum og hyre en hel liten hær av pleiere. Han er kompromissløst kledd i skjorte, genser og silkeskjerf, har klassiske fioliner på anlegget og har det med å begynne setningene sine med «Som Apollinaire sa ... ». Driss er en struttende og gatesmart innvandrer fra Senegal med rulleblad og gråmelerte fremtidsutsikter, og søker på jobben som Philippes assistent mest fordi trygdekontoret krever at han i det minste søker. Men arbeidsgiveren ser noe i Driss som de bløtkinnede sosionomene på søkerlisten mangler: Humor, og mangel på den kvelende hensynsfullhet Philippe har fått mer enn nok av i livet. Møtet blir et ansattforhold som blir et vennskap.

Klisjeer

Philippe og Driss er begge klisjeer, med parodisk tydelige smaksforskjeller og klassemarkører. Når «De urørlige» likevel klarer å bli den varme, inkluderende filmen den vil være, er det i stor grad takket være hovedrolleinnehaverne. Cluzet er en veteran med full kontroll over hva han uttrykker. Han klarer å la små bevegelser fare over ansiktet og gi nesten umerkelige signaler om savn eller ubehag. Sy er en ganske annen type, en voldsom, karismatisk skikkelse, som spiller med mye tenner og lite subtilitet. Men som med rollefigurene til Cluzet og Sy, oppstår det en fin friksjon når akkurat de rette forskjellene skraper mot hverandre.

Historien er forutsigbar som fy og en paragliderscene tydelig filmet mot greenscreen, med en utilslørt og kantete kunstighet som overrasker i 2012. Men som enkel, lett tilgjengelig komedie og rendyrket kosefilm gjør «De urørlige» det den skal, og skaper en oppløftende tro på at alle forskjeller kan overvinnes.