TEATER: De syv sangerne og skuespillerne på scenen visste neppe at det var slik det skulle bli da de valgte å kaste fornuften overbord og forfølge artistdrømmen. I løpt av to timer blir de dusjet med vann, druknet med jord, sminket med malerkoster og innklint med leire, alt mens de djervt holder tonen i ymse moderniserte versjoner av berømte Mozart-melodier med nyskrevne tekster. Også Zetlitz-salen i det nye konserthuset i Stavanger blir kjørt hva remmer og tøy kan holde. Maksimalistiske «Teaterkonsert Mozart» mer av et stadionshow enn en kammerkonsert. Scenebildet er oppfinnsomt og innsmigrende, men det er trekk ved både konsept og utførelse som har en litt muggen lukt av 1986.

Teatermagi

Rollene til sangerne er løst basert på figurene i «Tryllefløyten», men den antydede historien de spiller ut er en annen, en om en verden som glir fra det nøysomme til det dekadente. De begynner i førtitallshabitt, med jazz- og viseaktige numre, og med et vanndrypp fra taket som fanges påpasselig opp i en stålkopp, og ender opp rutsjende rundt på det våte scenegulvet, mens trommene dundrer og el-gitaren hyler. Kostymeskiftet mellom de to stadiene er forbløffende: Sangerne tvinner skjortene sine rundt hodet til de ser ut som pudderparykker, maler hverandre i ansiktet med hvitt og rødt, og vips, er de uvørne og utmaiede versjoner av 1700-tallsaristokratiet. Det er et lite stykke teatermagi. Men det er klart at det er vår tid de skal speile, og de nyskrevne engelske tekstene, av Neill Furio, er for hardt og usubtilt sarkastiske. Dette er satire i «Danser som robotar»-modus.

Mellom stoler

De roligere sjangeromdiktningene er vakre, med fine, triste vokalharmonier, men country- og rockeversjonene faller mellom alle tenkelige stoler. Anmelder noterer imidlertid at det var sistnevnte som særlig vakte stormende jubel hos hjemmepublikummet. Dét, og arien sunget av Knut Marius Djupvik, mens han henger etter armene i et tau neglebitende høyt over det harde scenegulvet. Og det siste er virkelig intet mindre enn en bragd.