ANMELDELSE: Sorgen er til stede i så å si alle setninger i denne boka. Når vi blar opp har katastrofen allerede skjedd: den fire år gamle dattera til hovedpersonen har dødd helt uforklarlig i søvne. Hvordan kan en finne mening i det meningsløse? 

«Dette øyeblikket griper blindt om seg, har klørne dypt i alt vi var, trodde vi var, alt vi er, tror vi er, det synker tennene inn i framtiden, i alt vi kunne blitt, sliter dagene som venter fra hverandre, trevler timene, fortærer oss.»

Dette er ingen tradisjonell debutroman, men heller et forsøk på å gi språk til et bunnløst savn, som minner mer om et langdikt enn en roman. Teksten er satt i fonten Courier, noe som gir en følelse av å lese på en gammeldags skrivemaskin; boka er skrevet i en slags underbevissthetsstrøm - klikketi-klakk på skrivemaskinen — med lange setninger og få punktum. Her er nesten ingen ytre handling eller dialog, det lille som finnes kommer som episoder: et sykehusopphold etter datteras død, en reise til USA der hovedpersonen etablerer et kortvarig forhold til en bartender.

Det som driver teksten framover er ikke et lineært narrativ, men snarere en stemning preget av det som er igjen etter barnet: minner, øyeblikk, fragmenter.

Nærlesning
Som tittelen viser til, handler det også om umuligheten av å sette ord på sorgen. Hovedpersonen svever mer enn hun lever. De samme spørsmålene går igjen, tiden flyter forbi. Hun forbanner dagene som kommer og går, oppvasken som vokser. Hva er meningen med hverdagslige gjøremål når selve meningssentrumet er blåst vekk?  

«Språket rommer ikke dette, språket er utvasket, eller uferdig, kanskje det finnes andre språk som gjør det, jeg er ikke barnløs, du var, du fantes, selv om du er redusert til ingen, til ingenting».                                                                    

Likevel er det nettopp språket som skaper mening her. Forfatteren fester seg ved enkelte øyeblikk, borer seg inn og ned i dem, dekonstruerer, bryter ned. Minnebilder om barnet forvandles til sanselige, skarpe observasjoner: barnets pust på vinduet, barnets varme hud, barnets nedfryste spor i snøen.

Boka er tynn nok til å leses ut på en ettermiddag, men det anbefales å lese sakte. Hver side byr nemlig på mulighet for nærlesning; du kan slå opp nærmest hvor som helst og få noe ut av det som står der.

Meditativt
Molvens dvelende språkarbeid er det som imponerer meg mest. Setningene virker nøye utvalgt; jeg ser for meg en forfatter som bokstavelig talt sitter og flikker på hvert eneste ord.

Språket har også en suggererende effekt på leseren: gjentakelsen av ord, bilder og stemninger skaper en rytme i teksten: en kommer inn i en meditasjonslignende tilstand.

Og det er det romanen er: en meditasjon over tap og sorg, et forsøk på å forklare at en sorgprosess ikke er noe som tar slutt, men derimot noe som bare begynner, dag etter dag, og forandrer de involverte for alltid.                                                                                                
Det er mange måter å fortelle en historie på. Litteratur er ikke bare handling, men også form, og denne vesle boka er formfullendt.

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 12.11.2012.