FILM: Noen ganger er det ekstra stas å være filmanmelder. I sal 5 på Ringen kino en kald tirsdagsmorgen står to debuterende distributører fra «klikkefilmtjenesten» MUBI - de to er også aktive på filmnettstedet Montages. Ved deres side står Christin Berg, programdirektør i Oslo Kino, som synes det er spennende at Mariken Halles eksamensfilm endelig får kinodistribusjon og at det skjer parallelt på nett. Mariken Halle selv sier hun vil være til stede på alle kinovisningene den neste uka.

Når vi kommer ut på fortauet etter filmen, står regissør og produsent Halle og deler ut en tjukk konvolutt med stoff om filmen, blant annet en liten bok. Dette er ikke den innpakningen pressevisninger pleier å ha, men vi anmeldere er fryktelig proffe og lar oss ikke affisere av alt dette engasjementet.

Rik på ideer

«Kanskje i morgen» er Mariken Halles eksamensarbeid fra filmhøgskolen i Gøteborg i 2010, laget i samarbeid med Clara Bodén. Halle er utropt til et stort regitalent, har vunnet Gullstolen i Grimstad for en kortfilm og skapt rabalder i vår hjemlige filmbransje ved å protestere mot måten filmstøtte tildeles på.

«Kanskje i morgen» er en film om film. Og virkelighet. Og mennesker. Den handler om mye av det som skjer i og rundt film (jeg savnet selvsagt noe om oss anmeldere) og presenteres enklest ved å starte med begynnelsen: Halle og hennes team skal spørre 100 tilfeldige mennesker om å få filme dem, ute fra tesen om at det kan lages film om hvem som helst. Sjangeren er liksomdokumentar, ispedd noen «ekte» innslag med «virkelige» mennesker. Med vinglete kamera følger vi Halle, Bodén og lydmann mens de prøver å finne ut hvem «folk» er. Iblant «tvinges» filmskaperne inn i sin egen film, blir en del av dramaet og mister tilsynelatene styringen. De snakker med en rekke «normale» typer, fylliker og andre originaler, men konsentrerer seg om enkelte, blant dem teaterskuespiller Bella (Bianca Kronlöf) og den fåmælte Uno.

Sterk instruksjon

«Kanskje i morgen» er en film man kan skrive og snakke om i dagevis. Den kommenterer uendelig mange aspekter ved det å lage film, særlig i skjæringspunktet mellom fiksjon og virkelighet og den gjør deg «meta» i hodet (derav anmeldelsens innledning). Liksomdokusjangeren er ikke lenger ny og frisk, men Halles styrke er instruksjon av skuespillere og en sterk tro på egne ideer. Det har resultert i mange fine situasjoner og møter, men iblant er filmen forelsket i seg selv, som når en kvinnelig «politispaner» får drive med halvslapp improvisasjon, eller når man litt for ofte vender tilbake til Uno (Jan Coster). Ingen helstøpt film, men sterkt preget av talent.