FILM: «Cæsar må dø» er slående fordi den klemmer sammen to virkeligheter på liten plass. På et høysikkerhetsfengsel i Italia blir skuespillere til fengselets teatertrupp plukket ut gjennom en audition. Stykket de skal sette opp, er William Shakespeares «Julius Cæsar». Filmen er dels dokumentar og dels fiksjon. De innsatte er reelle fanger som soner lange dommer for drap og mafiavirksomhet, de presenteres med sine virkelige navn, men i filmen opptrer de mest som Brutus, Cassius og de andre. I jeans og t-skjorte, med fengelsmurene som kulisser, spiller de ut den urgamle historien om politikk, svik og død som har «Også du, Brutus» som vendepunkt.

Teatrets paradoks

Noe av det mest paradoksale med teatret, og med filmen, for den saks skyld - at det er en historie som trekker deg inn til tross for at den er utilslørt konstruert, menneskeskjebner som du lever deg inn i selv om du godt vet at det du ser er en skuespiller i arbeid - utkrystalliseres på underlig frapperende vis i «Cæsar må dø». Det gjør ofte inntrykk å se på dedikerte amatørskuespillere i arbeid fordi det er en hengivelse, en viss mangel på distanse, i det de gjør. Det skaper en slags råskap, og en sårbarhet, som kommer i tillegg til opplevelsen av selve historien og som sjelden finnes hos profesjonelle på samme måte.

Fangene i «Cæsar må dø» gir seg selv fullstendig til fortellingen, og de dype sort/hvitt-bildene gir oppsetningen deres et ekstra lag av intensitet. Samtidig er det spesielt å skulle forene åpenheten og tilliten de legger for dagen, med vissheten om at dette er menn som har begått fryktelige forbrytelser. Tilskuerne tvinges til å innse det de egentlig allerede vet: At ingen er bare kriminelle. At de omfavner teaterprosjektet og rollene gjør ikke det de har gjort utenfor murene, mindre graverende, det sier bare at det ikke er det eneste ved dem.

Desperate menn

Også det å plassere det høylitterære i en konkret kulisse der den sjelden er å finne, gir «Cæsar må dø» et særeget skimmer. «Julius Cæsar» er vanligvis å se i dannede omgivelser, spilt og betraktet av lovlydige, dannede mennesker. Men det er en hard, brutal historie om desperate menn som tyr til vold og krig. På en måte virker det som dramaet kommer nærmere sitt egentlige motiv når den utspiller seg mellom betongvegger, fremført av menn som på sin måte har en bedre forståelse av hva dette dreier seg om enn skuespillerne og deres publikum. Et minus settes i margen for replikkene til fangene når de opptrer som seg selv, der enkelte av replikkene er oppstyltet og åpenbart lagt i munnen på dem.

«Cæsar må dø» er laget av de over åtti år gamle tvillngbrødrene Paolo og Vittorio Taviani. For den vant den hvithårede regissørduoen uventet Gullbjørnen under Filmfestivalen i Berlin tidligere i år. Ingen av skuespillerne deres var med dem for å ta imot prisen.